13. oktober kritiserer Bård Ludvig Thorheim journalistene i Urix for å oppføre seg som politiske motstandere. Det er bekymringsfullt at politikere kritiserer media for å gjøre jobben sin. Det er få norske politikere som har en enklere vei rundt kritiske spørsmål enn utenriksministeren.
Fast utenrikspolitikk
Setningene er kjent; Norsk utenrikspolitikk står fast. Slik blir vi en stabil samarbeidspartner over tid og vi fremstår som en samlet nasjon.
Men hva står politikken fast mot når verden rundt oss er i endring? Er utenrikspolitikk fredet for diskusjon? Hvordan kan jeg som borger holde folkevalgte ansvarlig for politikken de fører dersom jeg ikke får svar på de vanskelige temaene?
Verden endrer seg
Thorheim hevder det er bred politisk enighet om norsk eksportregelverk. Det var ikke lett å se den brede enigheten om norsk eksport av militært materiell til De forente arabiske emirater rett før valget. Venstre, Arbeiderpartiet, Miljøpartiet De Grønne, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti gikk kritisk ut mot eksporten.
Når svaret fra utenriksministeren på spørsmål om salg av ammunisjon til Emiratene er at det ble åpnet opp for eksport under den rødgrønne regjeringen i 2010, er det trygt å vite at vi har journalister som ikke godtar et slikt svar uten videre.
I 2010 var ikke Emiratene i krig med Jemen. I dag er Emiratene i krig med Jemen.
Følg debatten her: og
Kritisk journalistikk er bra
«En utenriksminister bør måles på hvordan Norge møter de store internasjonale utfordringer på hans eller hennes vakt», skriver Thorheim. Nettopp for å kunne måle vår utenriksminister på de internasjonale utfordringene som har preget Norge i verden trenger vi journalister som tar opp disse utfordringene.
Vi må snakke om interessekonfliktene og velge hva vi ønsker å prioritere: menneskerettigheter versus norske handelsinteresser, Norges forhold til stormakter som USA, Kina og Russland, og norsk eksport av militært materiell til land vi kritiserer for brudd på menneskerettighetene.
Det er misvisende at utenriksministeren ikke fikk snakke om egne satsinger. Avgangsintervjuet begynte med at Brende selv fikk presentere de sakene han er mest fornøyd med etter sine fire år.
Her kunne han valgt å snakke om både jenters skolegang og bidrag til gjennomføring av atomavtalen med Iran. Isteden trakk utenriksministeren fram forholdet til Kina.
Peke på ansvaret
Jeg er enig med Thorheim i at det i en oppsummering av de siste fire årene i norsk utenrikspolitikk er på sin plass å nevne viktig politiske hendelser som fredsavtalen i Colombia og giverkonferansen for Syria.
Men etter fire år som utenriksminister, der flere utenrikspolitiske spørsmål og valg har vært kontroversielle, hadde det vært svært problematisk dersom journalister ikke tok opp nettopp disse spørsmålene i avgangsintervjuet.
Ingen ønsker en situasjon der media slutter å være kritiske. Så takk Urix! Takk for at dere stiller spørsmålene og ikke godtar tåkeprat. Slik kan vi skape et demokrati der vi som borgere kan holde vår folkevalgte ansvarlige for politikken som føres.
