Terror, sabotasje, kriminalitet og konflikt preger mediebildet, og det er på tide at de store sikkerhetsspørsmålene løftes opp på dagsordenen. I løpet av 2018 vil lovforslaget om Digitalt grenseforsvar legges frem av regjeringen, og deretter behandles av Stortinget. Tiltaket er kontroversielt nettopp fordi det, i likhet med EUs datalagringsdirektiv, vil bidra til ikke-målrettet, rutinemessig og systematisk masseinnsamling av innbyggernes metadata, altså overvåkning.
Utfordringen er imidlertid at kun et fåtall av stortingspartiene tok stilling til overvåkningstematikken i høstens partiprogrammer. Flere av partiene er i dag uklare, tvetydige, og spiller i stor grad med «åpne kort». Kan strategiske og politiske hensyn være en sentral årsak til dette – eller er overvåkningstematikken for teknisk og juridisk komplisert for partiene?
«Norske verdier»
En av statens fremste oppgaver har historisk sett vært å sørge for sine innbyggeres sikkerhet. Innsamlingen av metadata ved bruk av Digitalt grenseforsvar, utføres nettopp i den gode hensikt å forhindre terror, spionasje, sabotasje og annen alvorlig kriminalitet. Likevel har innsamlingen en problematisk bakside, fordi tiltaket vil bidra til økt overvåkning – og kanredusere personvernet. Digitalt grenseforsvar griper dermed direkte inn i den evige konflikten mellom de essensielle samfunnsverdiene frihet, personvern og sikkerhet. «Norske verdier» var et sentralt diskusjonstema før stortingsvalget i høst, men i stedet for å løfte frem brunost og vafler burde partiene snakket om hvorvidt verdier som frihet strider mot masseovervåkning.
Digitalt grenseforsvar er lovforslaget som erstatter Datalagringsdirektivet. Dette direktivet ble gjort ugyldig av EU-domstolen i 2014 fordi det var i strid med deres menneskerettighetskonvensjon. Datalagringsdirektivet ville gitt politiet tilgang til metadata, mens med DGF er det Forsvaret som vil være mottaker. I motsetning til politiet, har Forsvaret i utgangspunktet ikke mulighet til å bruke fysisk makt mot egne borgere. Det nye lovforslaget vil derfor være både juridisk og teknisk ulikt Datalagringsdirektivet.
Likevel, når lovforslaget om Digitalt grenseforsvar legges frem i 2018, må Stortinget igjen ta stilling til balansen mellom samfunnsverdiene. Forskjellen er imidlertid at vi denne gang burde kreve at våre fremste folkevalgte stiller bedre forberedt.
Inkonsekvente partier
Under stortingsbehandlingen av datalagringsdirektivet i 2011 gikk de to største partiene, Høyre og Ap, for innføring av lovforslaget. Frp, KrF, Sp, SV og Venstre, gikk imot. Det interessante med den politiske debatten før 2011, var at flere av partiene hadde forpliktet seg mot innføringen av datalagringsdirektivet i deres respektive partiprogrammer. Selv Høyre som stemte for, skrev i eget partiprogram at de ville «stille seg kritisk til innføringen av nye lover som øker adgangen til, eller omfanget av, overvåkning i samfunnet».
Hvor kritisk partiet Høyre, som den gangen var et opposisjonsparti, egentlig stilte seg til økt overvåkning – er et betimelig spørsmål. For Aps del hadde partiet ikke engang nevnt begreper somovervåkning eller personvern i deres valgprogram. Dette medførte at partiet fremviste et uryddig forhold til begrepene under stortingsdebatten i 2011.
I dagens valgprogrammer for stortingsperioden 2017 – 2021, har kun to partier tatt et tydelig standpunkt til Digitalt grenseforsvar: Venstre og SV. De har tatt avstand fra innføringen slik de også gjorde med Datalagringsdirektivet. Flere av de øvrige partiene er i dag nokså uklare i sine partiprogrammer. De ønsker både terror- og kriminalitetsbekjempelse, og samtidig et sterkt personvern. Unntaket er Frp og Rødt. Regjeringspartiet Frp vil nå tillate bruk av «forhåndsgodkjent overvåkning» ved alvorlige tilfeller, og på denne måten uttrykker partiet som for øvrig var sterkt imot datalagringsdirektivet, nå støtte til Digitalt grenseforsvar.
Rødt er imot nye overvåkningslover og ønsker samtidig strengere datalagring. Situasjonen i 2017 er likevel slik at færre partier har tatt stilling til om de ønsker innføringen av et lovverk som tilrettelegger for økt overvåkning, sammenliknet med perioden før behandlingen av datalagringsdirektivet i 2011. Et færre antall politiske partier omtaler i dag også overvåkning i negative ordelag. Derfor er det også grunn til å spørre seg om partiene i dag er mer positive til overvåkningen.
Klar og presis debatt
Parallelt med fremveksten av Digitalt grenseforsvar ser det ut til å vokse frem en politisk konsensus om at masselagring av stordata kan aksepteres samtidig som personvern ivaretas. Aksepten er betinget på at de juridiske og tekniske løsningene er gode nok med tanke på standarder for rettssikkerhet og informasjonssikkerhet. For sikkerhetsmiljøene er dette gode nyheter – og julefreden kan senke seg.
De politiske miljøene bør derimot benytte juleferien godt til å sette seg grundig inn i tematikken. Den kommende stortingsbehandlingen må bli vesentlig mer ryddig og presis, sammenliknet med debatten vi var vitne til om Datalagringsdirektivet i 2011.
For både staten og innbyggerne trenger vi presise sikkerhetstiltak som ivaretar individers rett på sikkerhet, frihet og personvern – med et minimum av overvåkning.
Partienes standpunkter må i denne saken klargjøres over nyttår.
Følg NRK Debatt på og
