Det er noe umiskjennelig fransk over opptøyene i Paris og andre franske byer. Vi har sett det mange ganger før. Streiker og demonstrasjoner som ofte ender med uro, sinne og krav om at myndighetene endrer politikk.
Men noe er annerledes denne gangen. Voldsnivået er høyere. Sinnet også. De uskrevne demonstrasjonsreglene brytes. Jeg husker første gang jeg så gatekamper mellom demonstranter og politi. Det var i Nantes i 1995. Da gikk en dresskledd mann med en blomsterbukett under armen rolig mellom frontlinjene før han låste seg inn i en bygård. Noe slikt kunne aldri skjedd langs avenyene og boulevardene ved Triumfbuen lørdag. Den gang var det risikabelt. Nå er det farlig.
Macrons arroganse
Noe av dette kan tilskrives president Emmanuel Macron. Han har ønsket å gjøre presidentrollen mer høyverdig, mer staselig. I begynnelsen likte mange franskmenn at han fant tilbake til gamle tradisjoner. Men underveis ser han ut til å ha mistet kontakten med store deler av velgerne. Jeg er fristet til å si at franskmenn gjerne vil ha en slags monark til å lede republikken, men en monark som forstår dem.
Problemet går likevel dypere enn dette. Macron ble valgt av et stort flertall av franskmenn fordi han stod imot populismen fra både høyre og venstre. Det var et bredt sentrum som brakte han til makten som den yngste presidenten noensinne. Noe av det fikk han gratis. Den tradisjonelle partistrukturen gikk i oppløsning av seg selv.
Men dette, kombinert med en lav andel organiserte i fagforeninger, gjør at en stor del av det franske folket ikke lenger føler seg representert i demokratiet. Det er en politisk ubalanse som brakte Macron til makten, og denne ubalansen er farlig både i den situasjonen landet står oppe i nå og kanskje enda mer på sikt hvis den ikke rettes opp.
Ulikheter
Politikken Macron har ført har gjort lite for å bedre situasjonen. Tvert imot. En av hans fanesaker har vært å droppe formuesskatten. Det kan være at det finnes gode økonomiske argumenter for dette, men politisk stiller han seg laglige til for hugg når han samtidig øker skatter og avgifter som rammer arbeidere og den lavere middelklasse hardt. «De rikes president» er et kallenavn han ikke klarer å kvitte seg med.
Noe av det dramatiske med protestene, er at det ser ut som det er hovedsakelig mennesker i arbeid som protesterer. Mennesker som arbeider, men som ikke får pengene til å strekke til. Nesten 16 kroner literen for bensin er dyrt når man sitter igjen med i underkant av 12 000 kroner etter skatt som er minstelønnen i Frankrike
Bompenger
Selv om forskjellene i Frankrike er langt større enn i Norge, kan man her trekke parallellen til sinnet som oppstår når en norsk bomring blir opprettet. For noen forsørgere, er det en økonomisk utfordring også her i landet. Og selv om protestene for eksempel på Nord-Jæren mot bomringen der ikke kan sammenlignes med det som nå utspiller seg i Frankrike, så var de voldsomme etter norsk standard.
Jeg tror dette også skyldes noe mer enn økonomi. Jeg tror det er en følelse av en annen type urettferdighet, en følelse av at de betaler for en politikk de ikke forstår, er uenig i eller synes rammer dem uforholdsmessig hardt.
Dette rører ved et av kjernespørsmålene for vårt kontinents framtid; det grønne skiftet. Hvis vi ikke har en felles forståelse for betydning av klimaendringene og en følelse av at alle yter sitt, vil spenningene fortsette å øke i alle våre demokratier langs de linjene vi nå ser i Frankrike.
Når vi så legger til sosiale mediers revolusjonerende kraft og de kulturelle skiftene som økt innvandring fører til, har vi en blanding som kommer til å kreve mye av oss som samfunn og kanskje enda mer av våre politikere i tiden som kommer.
