Krigstilstander i svenske innvandrerbydeler, terror-reder i belgiske forsteder, opptøyer i franske banlieues (forsteder). Integreringen går som forventet dårlig mellom gjengene og vi andre. Men mange kommentatorer tar dessverre begrepet no go-soner så bokstavelig at de vegrer seg for å gå inn i materien.
«No go»-soner er nemlig ikke påbudt i Koranen. De er tvert imot et ektefødt barn av de vestlige samfunn, unnfanget ved informasjonskapitalismen. De utgjør det dette begrepets far, sosiologen Manuel Castells, kaller Den fjerde verden: svarte hull av sosial eksklusjon, fra hvilke det knapt finnes noen fluktmulighet for dem som først er havnet der. Disse svarte hullene finnes over hele verden og kan være alt fra grupper av land til bydeler og nabolag. De kjennetegnes av sosial eksklusjon som betyr at innbyggerne er systematisk forhindret fra tilgang til inntektsgivende arbeid som kunne muliggjort en uavhengig livsførsel.
Svaret blir kriminalitet
Svaret fra dem som ikke oppnår tradisjonell integrering, er derfor «den perverse integrering» – arbeid i den kriminelle økonomien. Befolkningen på disse stedene får formet sine liv og sin kultur av de kriminaliserte omgivelsene. Gjenger blir den vanligste formen for ungdomsorganisasjoner; selvrespekt får man gjennom våpenet – det blir både arbeidsverktøy og statussymbol.
Fenomenets arnested er narkotrafikkens Latin-Amerika der staten lenge har abdisert i de marginaliserte bydeler i kontinentets metropoler. Organisert kriminalitet og gjenger kontrollerer territoriet med korrupsjon av ordensmakten og vold mot både sivilbefolkning og rivaler.
Journalisten Ioan Grillo spør i boken Gangster Warlords et medlem av gjengen Mara Salvatrucha fra Honduras om hva han følte første gang han myrdet noen? «Det føltes fantastisk. Jeg likte det. Jeg følte makt.»
Ifølge Castells finnes det nemlig ingen undertrykking som ikke blir møtt med motstand. Mer enn en inntektsmulighet er kriminaliteten en «motstandsidentitet». Som historikeren Norbert Elias har påvist, vil en stigmatisert og utstøtt befolkningsgruppe gradvis begynne å leve opp til majoritetens negative forventninger i protest. En selvoppfyllende profeti.
Les også: NRK-team truet i Sverige
Narko og islamsk ekstremisme
Gjengenes kamp om territorier for narkosalg og annen kriminalitet øker volden og forsterker utenforskapet i slike nabolag over hele verden. Dette er alvorlig nok. Men situasjonen forverres ytterligere når denne virkeligheten møter islamsk ekstremisme. Alain Grignard i den belgiske antiterrorstyrken mener det er feil å kalle landets fremmedkrigere for radikaliserte islamister – han mener de derimot er islamiserte radikale.
Radikale i den forstand at de har avvist samfunnet; resignerte ungdommer som har søkt mening og status i vold og kriminalitet. Denne kompetansen trenger islamistene til sine rekker – både som krigere og terrorister – rekrutter som allerede har fått slipt vekk brysomme holdninger som respekt for lov og liv. Og islamistene utgjør for ungdommene en bevegelse – sågar en stat – som verdsetter deres identitet – en legitimering av deres opposisjonelle prosjekt. I sannhet en vanhellig allianse.
Konsekvensen er ikke bare, som i terrorangrepene i Brussel og Paris, at de fleste av terroristene er rekruttert fra denne type kriminelt miljø. Operasjonene muliggjøres dertil av terroristenes tilgang til etablerte kriminelle nettverk; våpen, logistikk, finansiering, skjulesteder og en sivilbefolkning som ikke tør snakke er essensielle ingredienser i denne eksplosive gangsterjihadismen.
Naiv apati
Viktigere enn å forebygge radikalisering i moskeene er det derfor å forhindre kriminaliseringen av disse samfunnene. Drømmen om «å være noen» er den samme for ekskluderte ungdommer overalt, fra favelaene i Rio til Rinkeby i Stockholm. Men i et utviklingsperspektiv vet vi altfor lite om hvordan vi kan gi dem det som de blir nektet av samfunnene de tilhører.
Kunnskap om organisert kriminalitet og narkotikatrafikk har aldri inngått i det rådende bistandsparadigmets verktøykasse. Og i våre egne land råder en naiv apati i forhold til fremveksten av narkonettverkene og den tilhørende kriminaliseringen av samfunnene. Den colombianske forfatteren William Ospina har sagt at vi ikke vil våkne før monsteret står i døren. Nå er det allerede godt inne i huset.
Men det er vanskelig å fri seg fra mistanken om at den rådende tidsånden kanskje uansett ikke er det beste utgangspunktet for integrasjon, at målestokken vi nå bruker for våre liv nettopp er endimensjonal og begrensende og kaster oss alle ut i en endeløs kamp mot sosial degradering. Et nullsumspill som ikke borger for den raushet som dagens flerkulturelle samfunn krever.
En tilstand av evig begjær
Sosiologen Gilles Lipovetsky kaller det the society of disappointment; et forbrukersamfunn som tvinger oss til å leve i en tilstand av evig begjær, bitre over alt vi ikke kan få. Så derfor peker han på kunsten, i vid forstand, som en vei fremover:
«Som forbruker gjør en ikke fremskritt, man kjøper noe den ene dagen, og noen annet den neste. Men det gjør en derimot i kunsten. En virkelig demokratisk politikk bør arbeide for å styrke borgernes selvfølelse. At de føler seg stolte over sine liv.»
FØLG DEBATTEN: og
Se reportasjen om parallellsamfunn i Sverige fra Søndagsrevyen:
