NRK Meny
Kronikk

Fra oljenasjon til hva da?

Min generasjon har ikke kjent noe annet enn et oljerikt Norge. Nå ser vi konturene av et skifte. Hvordan blir livet etter olja?

Oljeplattform

1990-generasjonen har vokst opp i Olje-Norge. Nå faller oljeprisene og gullalderen for oljeindustrien er snart slutt. Her ser vi oljeplattformen Draugen, som ble åpnet utenfor Kristiansund i 1993.

Foto: Eeg, Jon / NTB scanpix

Jeg er født i 1991, det samme året som Sovjetunionens oppløsning. Min generasjon var den første som vokste opp uten frykt for eskalering av den kalde krigen. Vi har vært omgitt av en stabil nasjonal økonomi og trygge velferdsordninger. De fleste på min alder er ikke engang klar over at det noensinne har vært rasjonering av bensin i Norge. Så lenge jeg kan huske har vi blitt fortalt at Norge er verdens beste land å bo i. Vi har ikke hatt noe å frykte. Mye av dette er takket være olja.

Det er en vanlig forestilling at den norske oljerikdommen skyldes flaks. Selvsagt er vi nordmenn heldige som har olje på vårt territorium, men den norske oljeformuen er et resultat av mange års hardt arbeid, tunge investeringer og godt politisk håndverk. Kursen som ble lagt da oljeeventyret skjøt fart på 1970-tallet, med statlig eierskap, strengt skatteregime og satsing på norsk arbeidskraft har gitt oss råd og mulighet til å bygge velferdsstaten slik vi kjenner den i dag. Vi kan takke foreldregenerasjonen vår for mange kloke valg i den nære fortiden. Nå står vi imidlertid foran et nytt veivalg. Og med dagens kurs er jeg redd våre barn ikke kan si det samme om tjue år.

LES: Bakgrunnen for kronikkserien

Globalt trusselbilde

Sett med norske øyne har verden forandret seg stort siden 70-tallet. Men også Norge blir sett på en ny måte, den norske oljebransjens opptreden i andre land går ikke upåaktet hen. Korrupsjonsanklager mot Statoil, terrorangrepet mot Statoil-anlegget i Algerie i 2013, motstanden mot oljesandprosjektene i Nord-Amerika og kritikken mot norske selskapers utbytting av afrikanske oljeressurser, er eksempler på hvordan Norges ambisjoner om å være en energipolitisk stormakt får store politiske og menneskelige konsekvenser.

Så lenge jeg kan huske har vi blitt fortalt at Norge er verdens beste land å bo i.

Linn-Elise Øhn Mehlen, leder i Rød Ungdom

Det økonomiske handlingsrommet olja ga oss har en pris. Frykten for den russiske bjørnen er kanskje borte, men dagens unge har grunn til å frykte både klimakatastrofe, energikrise og nye kriger om geopolitiske interesser.

Den vanskelige oppfølgeren

Oljedirektoratet anslår at vi har hentet opp rundt 43 prosent av oljereservene på den norske kontinentalsokkelen. Selv om vi skulle finne nye forekomster i Barentshavet, selv om vi skulle åpnet for utvinning utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja, og selv om det i framtida vil være mulig å tyne enda noen dråper ut av feltene som i dag er ferdigprodusert, går oljeeventyret mot slutten. Og det er vanskelig å skjønne hva oppfølgeren skal handle om.

Vi som er unge i dag minnes daglig på problemene som følger av klimaendringene. Langt færre snakker om at vi også kan komme til å oppleve økonomisk krise som følge av et brått fall i oljeprisen, eller sjokket som kommer når vi er tomme for olje.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Oljeavhengig økonomi

Den oljedrevne økonomien har satt Norge i en sårbar posisjon. Likevel bruker vi alle våre politiske og økonomiske virkemidler til å beholde olja som motoren i norsk økonomi så lenge som mulig. Om du ser til de rødgrønne eller de mørkeblå er det like vanskelig å få øye på en retning som besvarer det vanskelige spørsmålet om hva vi skal leve av etter olja.

Dagens unge har grunn til å frykte både klimakatastrofe, energikrise og nye kriger om geopolitiske interesser.

Linn-Elise Øhn Mehlen, leder i Rød Ungdom

År med industridød, utflagging og nedleggelser gjør det enda vanskeligere å besvare dette spørsmålet. Men det blir stadig mer åpenbart at løsningen på klimaproblemet også må inneholde en løsning på de økonomiske utfordringene Norge står overfor.

Grønn dugnad

En styrt nedtrapping av norsk petroleumsindustri må med andre ord kombineres med en omstilling som forbereder norsk industri og næringsliv på nye tider. Det krever en politisk mobilisering blant oss som er igjen når olja tar slutt. Den norske petroleumsindustrien ble ikke bygd på privat kapital. Vi eier olja i fellesskap og vi er nødt til å gjøre bruk av eiermakten. Kanskje må det et nytt ungdomsopprør til før politikerne innser at vi må bygge landet på nytt.

Det er vanskelig å skjønne hva oppfølgeren skal handle om.

Linn-Elise Øhn Mehlen, leder i Rød Ungdom

Vi må legge fra oss tanken om at vi kan klare oss med én energikilde. Virkemidlene som i dag brukes på å holde liv i oljeproduksjonen må i framtiden brukes på å utvikle grønne arbeidsplasser i en rekke ulike sektorer, inkludert fornybar energi.

Optimist

Med dagens politiske regime er det lite som tyder på at den nødvendige omstillingen vil komme av seg selv. Det hjelper ikke hvor mange klimatoppmøter Norge deltar på, så lenge ingen regjering har mot til å sette på bremsen. Jeg er likevel optimist på vegne av min generasjon. Et spennende utviklingstrekk er at fagbevegelsen og miljøbevegelsen er i ferd med å finne sammen i en allianse som var utenkelig for bare noen år siden. Dersom de får følge av engasjert ungdom gir det grunnlag for en ny folkebevegelse. Det er helt nødvendig hvis vi skal lykkes i å skape miljøvennlige arbeidsplasser for framtida.

Vi som vokste opp på 2000-tallet kan takke olja for at vi har hatt større frihet enn noen generasjon før oss. Olja vil nok gi oss mange muligheter i enda noen år. Men vi kan ikke alle leve av å klippe håret på hverandre. Hvis vi ikke starter omstillingen nå, kan det norske oljeeventyret få en meget ulykkelig slutt.