Fra låtskisse til toppliste

Hvis amatørene ikke får noe sted å øve i dag, hvem skal da stå på scenen om ti år?

Thomas Litangen vignett

På midten av 2000-tallet slo plutselig musikk-Bodø ut i full blomst. Kråkesølv, der Thomas Litangen var med, var ett av bandene som gjorde det skarpt. Nå etterlyser Litangen flere øvingsrom for amatører - slik at kulturlivet kan blomstre igjen.

Foto: Martin Losvik
Thomas Litangen
Booking- og markedsføringsansvarlig ved Stormen Kulturhus, Bodø
Ytring valgkronikk

Med nye Stormen Konserthus og Bibliotek har Bodø blitt tildelt en sentral rolle i framtiden for norsk kulturliv. Vi har spotlighten rettet mot oss, men er vi godt nok forberedt på andre akt? Hvem er det som skal stå på den store scenen om ti år?

Nedbemanning i kultursektoren, kutt i midler til kommunale ungdomshus og færre øvingslokaler. Med disse tiltakene skal Bodø befeste sin posisjon som kulturby. Hvis jeg var ordfører hadde jeg heller spart på festtalene og begynt å legge til rette for å produsere nytt innhold.

Bodø i full blomst

Da NRK Lydverket lagde en reportasje fra musikkbyen Bodø i 2012 fortalte festivalsjef for Parkenfestivalen, Gøran Aamodt, at det var få aktive band i Bodø for ti-tolv år siden. Lydverkets Asbjørn Slettemark bekreftet dette basert på programmets besøk i 2002. En utflytta rapper, en gammel visesanger og et reggaeband var det Bodø hadde å stille opp med da.

Hvis jeg var ordfører ville jeg vendt blikket noen år tilbake og sett på hva vi faktisk gjorde for å komme dit vi er i dag.

Thomas Litangen

Da kommunen noen år senere bestemte seg for etablere nye øvingslokaler, i tillegg til å pusse opp flere av de gamle øvingslokalene i byen, slo plutselig musikk-Bodø ut i full blomst. Vi gikk fra 0 til 100 på et drøyt år. Artister som Kråkesølv, Magnus Eliassen, Sondre Justad og Bendik (Silje Halstensen) startet opp i denne perioden, og var en del av miljøet rundt det selvstyrte ungdomshuset Gimle, med flere øvingslokaler i nær tilknytning.

En midnattsolskinnshistorie

Jeg spilte selv i Kråkesølv, og vi begynte å øve på «Rockebadet» i 2007. Jeg var med på reisen helt til jeg kastet inn trommestikkene etter vårt tredje album i 2012. Vi hadde egne nøkler til lokalet, og kunne øve hver dag, mange timer i strekk, og spilte vår første konsert på Gimle så fort vi hadde tre-fire låter på repertoaret. I Bodø begynte det å klekkes ut artister som gjorde seg bemerket, ikke bare lokalt, men også nasjonalt. Mye takket være gode arbeidsforhold tilrettelagt av kommunen og dens kulturarbeidere.

Mens politikerne har vært opptatt med å speile seg i kjølvannet av «Bodøbølgen», har lite blitt gjort.

Thomas Litangen

Det høres ut som en skikkelig midnattsolskinnshistorie, men når vi snakker 2015 er jeg redd mørketidsdepresjonen snart vil komme om vi ikke tar grep. For mens politikerne har vært opptatt med å speile seg i kjølvannet av «Bodøbølgen», har lite blitt gjort siden disse tiltakene ble satt i verk. I dag består kommunens tilbud av kun tre øvingslokaler, og det bevilges mindre og mindre penger til vedlikehold av disse. Hva skjedde?

Konserthus med bismak

Med Stormen Konserthus fikk Bodø for første gang i historien et førsteklasses bygg som faktisk var laget for konsertvirksomhet. Nå var det slutt på ombygde gymsaler, slitte kjellere og gamle publokaler. Publikum har omfavnet bygget, og artistene skryter de nye arbeidsforholdene opp i skyene. Bodøværingene er stolte av de urbane figurene som har dukket opp i indrefileten av sentrum, og det har vi all grunn til.

Vi hadde egne nøkler til lokalet, og kunne øve hver dag, mange timer i strekk.

Thomas Litangen

Likevel er det med en viss bismak jeg hyller min egen arbeidsplass når jeg ser hvordan snøret rundt pengesekken ellers har blitt strammet kraftig inn. Et førsteklasses bygg trenger førsteklasses innhold. Det får vi ikke når band må øve i klasserom, lagerbygg eller andre umusikalske steder.

Kulturby uten fremtid

Bodø har de siste årene blitt komfortabel med å kalle seg en attraktiv kulturby. Den sittende ordføreren har uttalt at de skal søke om å bli Europas kulturhovedstad i 2024. Det er helt supert, men hva har vi å skryte av i framtiden hvis vi ikke investerer i nåtiden? Det snakkes om den flotte ungdomskulturen vi har i Bodø, men gjør vi nok for å bevare den? Hvis jeg var ordfører ville jeg vendt blikket noen år tilbake og sett på hva vi faktisk gjorde for å komme dit vi er i dag.

Det trengs flere øvingslokaler med utstyr som kan disponeres mer eller mindre fritt av ungdommene selv. Nøkkelen til suksess begynner ofte med en nøkkel. Det må også være nok kapasitet til at band som ønsker å øve hver dag kan få muligheten til det. Det er kun i bedriftsfotball det holder med to timer hver tirsdag. Og når unge artister søker om kommunale midler, må det gjøres noe for å korte ned saksbehandlingstiden. Kreativitet er ikke alltid planlagt, men det er like fantastisk hver gang det skjer.

Se til Tromsø!

I Tromsø er de i gang med byggingen av «Brannstasjonen», eller «Rockens hus» som det også kalles. Et 3000 kvadratmeter stort bygg i sentrum av byen som skal stå ferdig i 2016, tiltenkt det produserende musikkmiljøet. Bygget skal romme hele 17 øvingslokaler, i tillegg til scene, studiofasiliteter og kontorer. De skal samlokalisere flere kulturaktører, og gjøre veien fra låtskisse til toppliste enklere.

En utflytta rapper, en gammel visesanger og et reggaeband var det Bodø hadde å stille opp med i 2002.

Thomas Litangen

Dersom Bodø skal ha gode kulturambassadører i framtiden må vi snart gjøre lignende tiltak her. Da det første prosjektet ble igangsatt i 2003 var det tilsynelatende «ingen» aktive band i Bodø. Nå er det mange. Vi har gjort en god gig, men når applausen har lagt seg må vi komme oss tilbake på øvingslokalet. Det er der vi legger grunnlaget for neste generasjon.

Logo valgkronikk