Fra Himalaya til balkongen

Akkurat nå, i skrivende stund, skulle jeg ha landet på Lukla airport i Nepal, som ifølge YouTube er en av verdens farligste flyplasser.

Den har en rullebane på 350 meter som går i oppoverbakke slik at flyene skal kunne stanse, og like imponerende som den adrenalinfylte landingen, skyter den fart i nedoverbakke og tar av utfor et stup på returen.

Her skulle jeg ha sittet nå og vært fokusert, motivert og beintøff mentalt for å klatre en 8000-meter.

Men det er jeg selvsagt ikke. Neida jeg befinner meg et helt annet sted.

På balkongen. I teltet mitt.

Her ligger jeg litt småbrisen i 2-manns teltet mitt, på et oppblåsbart liggeunderlag med et par oversized fløyelsputer i ryggen og koser meg i ekspedisjonsposen min som tåler minus 40 grader.

Det blafrer av stearinlys med krydderduft og tibetanske bønneflagg som jeg har surra rundt gitteret rundt meg.

Vinkartongen står trygt på høyre side ved teltåpningen. Enkelt og greit.

På magen har jeg Macen og ser på filmen Breakfast at Tiffany. Jeg kan replikkene utenat. Men nå hadde det jammen gjort seg med noen ostebiter, tenker jeg høyt.

Jeg sklir ut av teltet og banker på vinduet.

Ja, her hadde det gjort seg med noen ostebiter nå, sier jeg lattermildt når mannen min åpner opp vinduet og titter ut.

-Bli litt voksen a, svarer han og ler.

Men det er nettopp det. Jeg har ikke så veldig lyst til å leke voksen til alle døgnets tider.

De to viktigste dagene i livet ditt er dagen du ble født og dagen du fant ut hvorfor, sa Mark Twain.

Som de fleste andre har jeg søkt etter dette hvorfor i hele mitt liv, eller søken etter å finne seg selv, som det også heter.

Jeg har selvrealisert meglatterlig mange ganger og opplevd verden som en kronisk og glad nysgjerrigper. Jeg vil anta likesinnede i min generasjon Y har vært delaktig i akkurat det samme.

Jeg har lekt indisk yogi, afrikansk trommespiller, jeg har vært moteredaktør i et internasjonalt motemagasin, reisejournalist, og så ønsket jeg absolutt å bli fjellgeit da jeg møtte Nepal for første gang i 2011.

All in.

Fjellene i Nepal forandret livet mitt.

Jeg ble så forelska. I fjellene, den tynne lufta og menneskene. Jeg har vært så heldig og besøkt mitt eventyrrike åtte ganger.

Det ble mitt hvorfor og et vendepunkt i livet mitt.

Jeg måtte oppsøke en mentaltrener for å se tingenes tilstand med friske øyne.

Jeg har dedikert livet mitt for å oppleve verden og har valgt å være frivillig barnløs for nettopp å kunne leke mer selv, betrodde jeg meg til han.

Hele året er blitt en hverdag, fortsatte jeg. Alt er en kjedelig, monoton, gjentagende tilværelse. Gulrota etter hardt arbeid, er som visket bort, konstaterte jeg. Og jeg gråt. Og jeg gråt. Og jeg gråt.

Ingen høydepunkter, sier du? Han så opp fra notatblokka.

Livet er flatt, gjespet jeg.

Du sitter her og forteller meg at du koser deg, jo! Nå må du gni deg i øynene, svarte han.

Jeg gnir meg i øynene og våkner opp i marka.

Her har jeg min tilsynelatende hemmelige teltspot i Solemskogen. Det er en huske her, i et tre, og jeg svinger meg i den etter at teltet er slått opp.

Er det i bålsesong, fyrer jeg opp og griller de beste lokale pølsene og koser meg.

For en frihetsfølelse. Du store min! Rett utenfor døra! Euforien av å få et avbrekk fra hverdagen og hjemmekontor.

Her sover jeg gjerne et par ganger i uka og tar første morgenmøte på Zoom til en espresso over brenner. Så bærer det hjemover for å jobbe. På sykkel eller ski.

Jeg har fortsatt jobb, tenker jeg takknemlig.

Andre netter sover jeg i teltet på balkongen. Utsikten over Oslo by ser ut som stjerner hvis en kniper øynene godt sammen, og jeg ligger som prinsessa på erten.

Frisk luft, trygghet og magen rumler ikke.

Helgene reiser jeg, hvis det er tillatt for oss Oslo-folk, til Jotunheimen.

Min favorittplass.

Hurrungane er jo Norges svar på Himalaya! Jeg sover på Galdhøpiggen og Store Skagastølstind i telt eller i vindsekk, og bevitner uforglemmelige soloppganger og solnedganger.

Når var siste gang du gjorde noe for første gang? Spurte Pippi Langstrømpe

Når tok du deg sist et mikroeventyr i hverdagen?

Når fant du igjen din barnlige entusiasme?

Når tok du deg sist en natt ute?

Eller når tillot du deg selv å ikke være så firkanta?

Forfatteren av den prisbelønte boken «The Nature Fix: Why Nature Makes Us Happier, Healthier, and More Creative» skriver at vi blir mer kreative og harmoniske av å være og sove ute.

Og det er jeg jo!

Er du?

Veien blir til mens en går seg vill.

Reisen vår blir sjelden slik vi planla den.

Oppsøk eventyr i hverdagen din!

Planlegg et lite eventyr, etter evne.

Å glede seg til noe utenom det vanlige, selv om det bare er en liten tur, er halve opplevelsen!

Kanskje et mikroeventyr i nærmiljøet er like spennende og givende som en 8000-meters ekspedisjon?

(Nei.)

Les også: