Fra feiring til bakrus for Ap

Det er jo ikke hver dag man ser Arbeiderpartiets nestleder og lokale partitopper ta oppstilling i skuffen på en hjullaster med Ap-rollup, champagneglass og norske flagg.

Hvorfor denne feststemningen?

En jublende Ap-delegasjon feiret at de hadde regjeringen i kne. Flertallet i Stortinget hadde endelig hørt på et rop fra nord. Ap hadde på nytt skapt forventninger om oljearbeidsplasser lokalt.

Det som startet med et krav om penger og lovendring har endt som en «forventning» fra Ap.

Instruerte regjeringen

Ap, Sp og Frp fikk flertall i Stortinget under oljepakke-forhandlingene før sommeren.

Regjeringen måtte finne «en løsning for å sikre ilandføringsterminalen på Veidnes som er knyttet til de midlertidige endringene i petroleumsskatteloven eller andre tilsvarende virkemidler.»

I utgangspunktet var det en kommersiell avgjørelse fra Equinor. De mente det ble for dyrt. Ap protesterte høylytt før jul i fjor da dette ble kjent.

Nå måtte regjeringen se på saken på nytt.

I statsbudsjettet i oktober kom et langt, grundig, dystert og utvetydig svar fra oljeminister Tina Bru (H).

« ... ei kai på Veidnes både er samfunns- og bedriftsøkonomisk ulønnsom.»

Både i investering og drift. Beregnet tap: 3,6 milliarder kroner. Antall arbeidsplasser: 50 direkte og 25 indirekte i byggefasen.

Ap hadde allerede sprettet champagnen. Med disse regnestykkene fremstod prosjektet helt korka.

Bru frarådet hele prosjekter, men skisserte noen alternativer:

• Endre hele petroleumsloven, til også å omfatte kaianlegg. (Med de mulige dominoeffektene det vil ha.)
• At staten dekker Equinors kostnader og/eller lager et statlig kai-selskap.
• Siden begge deler vil ta tid å avklare, juridisk og økonomisk, så skattefordelene oljenæringen fikk i oljepakka, må i så fall utvides i flere år enn til 2022.

I dag kom Arbeiderpartiets svar til Bru – i form av partiets alternative budsjett. Hvordan gkk det så med Veidnes i det budsjettet? Ikke én krone. Ikke lovendring. Bare «forventer at dette gjennomføres».

Mer om dette senere, men først litt bakgrunn:

Drømmen om lokal ringvirkning

Veidnes har vært i stridens kjerne, håpets horisont og debatten om olje i nord siden 2013. I 2018 ønsket Stortinget ilandføring for første gang.

Planen var at oljen som fra Castberg-feltet skulle føres i land til en terminal på Veidnes. Ilandføring ville gitt et større raffineri, prosessanlegg. Flere hundre arbeidsplasser.

Noe ala oljen og gassen fra Snøhvit og Goliat som føres i land på Melkøya ved Hammerfest. Dette ble til etter stort politisk press, fra blant andre Ap.

Dette var beviset på at oljeindustriens tilgang til Barentshavet også skulle gi lokale ringvirkninger på land.

Veidnes skulle føre oljeeventyret videre i rest-Finnmark, ikke bare Hammerfest.

Det var derfor skuffelsen var så stor i desember 2019 da Equinor slo endelig fast:

Det blir verken ilandføring, eller omlasting på Veidnes.

I mellomtiden ble det bestemt at Castberg-feltet skal ha et flytende produksjons- og lagerskip.

Omlasting vil si et kaianlegg med lagertank hvor oljen lastes om fra fraktskip fra feltet til store tankskip som tar oljen sørover til markedet. Noen titalls arbeidsplasser.

Ap la press

Så kom koronaen og oljepakka. Veidnes ble hentet frem.

Hammerfest-ordfører Marianne Sivertsen Næss (Ap) krevde ilandføring.

Det ble raskt et regionalt krav som Industri Energi, Ap-nestleder Hadia Tajik, Ap-leder Jonas Gahr Støre hengte seg på. Kravet ble løftet inn i forhandlingene om krisepakke for oljenæringen.

– Vi ønsker forpliktelser, sa Tajik og snakket om en ilandføringsterminal.

– En veiviser fremover, sa hun og la til at Veidnes lå i Frps hender.

Frp og Sylvi Listhaug som var oljeminister i desember da Equinor sa nei. Nå forhandlet hun for Frp som stilte seg bak to flertallsvedtak. Ett med de rødgrønne, ett med regjeringspartiene.

Frp gjør ikke noe med Veidnes i sitt alternative budsjett, fordi Frp stiller seg bak oljeministerens syn på situasjonen. At Ap er skuffet over det, kan forstås.

Et symptom

Veidnes-engasjementet fra Ap er genuint, ikke la det være tvil om det. Spørsmålet er likevel om det også er et symptom på noe langt større:

Et stadig mindre politisk handlingsrom for et svekket Arbeiderparti.

For hva er det store bildet?

Et Ap som har gitt konkrete løfter til lokalbefolkningen og virkelig heiet frem og lagt press på kommersielle aktører og staten. Ap sliter i Finnmark. Senterpartiet snakker om distriktspolitikk også under oljepakkeforhandlingene. Og Frp ville bli oljenæringens beste venn.

Ap kunne ikke tape terreng ytterligere, og ble de dermed tvungne til å kjøre saken så hardt at det ser enda rarere ut når de selv ikke klarer å innfri den?

Uten direkte sammenligning: Ap går nå inn for Nord-Norge-bane og setter døra på gløtt for Norwegian-støtte (begge deler noe Sp og Frp er for).

Er dette flere eksempler på Ap-politikk som utformes ikke bare fordi Ap oppriktig vil, men nesten like mye fordi de oppriktig må?

Og akkurat som med regionreformen i Finnmark som Ap var mot, men Ap-politikere måtte gjennomføre:

Posisjonerer Ap seg slik at de blir seende ut som taperen, også når andre har skylda?

I dag la altså Arbeiderpartiet frem sitt alternative statsbudsjett. Dokumentet hvor Ap viser hvordan de ville styrt Norge akkurat nå. Et svar til regjeringens opplegg.

Der ble det som nevnt ikke satt av en eneste krone til Veidnes, kun en forventning om at regjeringen gjennomfører prosjektet.

Prosjektet finnes jo ikke, så vi kan ikke bevilge noe, svarer Ap. Selvsagt er Aps hovedproblem at de ikke har makt.

Finnmarkingens problem er at en kai Veidnes neppe blir noe av.

Og Ap gir ikke fullgodt svar på hva partiet vil gjøre for å få det til.