NRK Meny
Kronikk

Fra en spiseforstyrret dagbok

Dagene mine er styrt av matplaner og kaloritelling. Jeg er redd for at jeg må leve slik resten av livet, isolert i en spiseforstyrret verden som ingen får komme inn i.

Anoreksi

'Timene går. Jeg vet ikke hva jeg gjør. Jeg er sulten, trøtt, engstelig. Jeg må tenke på neste måltid. Det må være noe sunt. Noe jeg har lest på en blogg eller i Dagbladet', skriver Johanne Magnus i denne kronikken.

Foto: Lisa MARCELJA / PHOTOPQR/LE DAUPHINE LIBERE

Kroppen min våkner tidlig hver dag, sliten og utmagret. Hva skal jeg spise? Knekkebrød, egg og vann. Når skal jeg spise? Klokken åtte, presis. Måltidet er hellig og må aldri avbrytes, men etterpå får jeg dårlig samvittighet. Derfor løper jeg til treningssenteret og tråkker på tredemøllen til svetten renner. Ser på de andre jentene og sammenligner. Jeg ser en jente med enda tynnere bein enn meg. Jeg setter opp farten. Endelig har jeg forbrent 400 kalorier. Frokosten er ute igjen. Jeg puster lettet ut, mens kroppen segner om på løpebåndet.

Lunsj

Så sitter jeg på lesesalen på Nygårdshøyden. Jeg stirrer på en tom skjerm. Det er meningen at jeg skal skrive på den. Men jeg klarer ikke å tenke fag. Jeg vil heller google mat. Og nærmer det seg ikke lunsj?

Måltidet mitt er en banan og en kaffe. Men jeg klarer ikke å røre det.

Johanne Magnus

Forflyttet til kantinen. Jenten som sitter tvers overfor meg gir meg hakeslepp. Tre skiver med brunost, en appelsin, en skolebolle og en kaffelatte. Til sammen 1000 kalorier! Likevel sitter hun der og gomler i seg, uberørt og ubekymret. Måltidet mitt er en banan og en kaffe. Men jeg klarer ikke å røre det. Tankene spinner og usikkerheten råder.

Skal jeg bare løpe tilbake til lesesalen? Rable ned noen bokstaver på det hvite skjermbildet? Men kroppen klarer ikke, den mangler energi og fokus.

LES OGSÅ: «Oppskriften på størrelse null»

Hjemme

Medstudentene skravler i vei og spiser snacks i tide og utide. Det blir for mye for meg. Jeg pakker ned bananen, logger av, og forlater lesesalen. På vei ut treffer jeg en venninne. Hun forteller om en spennende konsert hun har vært på og planene for helgen. Jeg vil også gjerne si noe, men har ikke noe annet å fortelle om enn mat og engstelse. Sulten driver meg av gårde. Hjemme alene i ro får jeg i meg bananen. Som en fange i mitt eget sinn.

Organisasjonen ROS (rådgivning om spiseforstyrrelser) er lokalisert midt i byen og har blitt en god støttespiller. I dag har jeg en avtale. Bare det å ha en avtale gir meg trygghet og hjelp til å kjempe meg gjennom dagens måltider til oppsatt tid.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter

Avtale

På ROS sitter Emma i en sofa ovenfor meg i et lite skjermet rom. Hun spør meg hvordan det går. Uansett hva jeg svarer nikker hun. Det er forløsende å være dønn ærlig, og fortelle hvor mye jeg tenker på mat.

Jeg sier at jeg er usikker på om jeg klarer å slippe spiseforstyrrelsen. Den er blitt mitt store prosjekt, identiteten min.

Johanne Magnus

Tårene renner, men Emma gjør meg trygg. Hos henne slipper jeg å holde igjen. Vi lager en plan over hva jeg skal spise og hvor mye jeg kan trene. Vi snakker om små skritt jeg kan klare å ta. Som å spise mer variert, gjerne sammen med andre og å gjøre noe sosialt. Jeg sier at jeg er usikker på om jeg klarer å slippe spiseforstyrrelsen. Den er blitt mitt store prosjekt, identiteten min. Emma forstår. Vi snakker om små ting som gleder meg. Noe som kan få meg til å skifte fokus.

Tur

Timene går. Jeg vet ikke hva jeg gjør. Jeg er sulten, trøtt, engstelig. Jeg må tenke på neste måltid. Det må være noe sunt. Noe jeg har lest på en blogg eller i Dagbladet. Men plutselig får jeg en tekstmelding fra en venninne. Hun vil møte meg klokken 16.00. Panikk. Det er akkurat da jeg skal spise. Jeg formulerer et svar og avviser henne. Der røyk dagens kontakt med et annet menneske.

Hun vil møte meg klokken 16.00. Panikk. Det er akkurat da jeg skal spise.

Johanne Magnus

Tilbake til hovedprosjektet. Jeg søker febrilsk på Internett etter oppskrifter på den perfekte middag. Et sted står det at 500 kalorier er passe, mens et nytt klikk viser at 300 kalorier er nok. Under tvil velger jeg en løsning på 400 kalorier. Jeg klikker meg inn på matvaretabellen for å kalkulere meg frem til rette matvarer. Så gjenstår ventetiden. Jeg går en tur for å få tankene over på noe annet. Turen utvikler seg til å bli flere timer.

Etter skjema

Etter å ha slitt med spiseforstyrrelser i flere år har jeg kunnskap om at det ikke bare handler om kropp, utseende og vekt. Det handler også om vonde følelser, en lapskaus av sorg, bekymring, angst og nå også skam, fordi jeg har pådratt meg denne tabubelagte sykdommen. Spiseforstyrrelsen er sterkere enn meg og har tatt over livet mitt. Jeg er ekspert på mattabeller, kalorier, forbrenning, planlegging, trening og kosthold. Det er kunnskap som ødelegger meg, men samtidig gir meg en følelse av mestring og styrke.

Når noen kommenterer at jeg har blitt tynnere, blir jeg glad. Det betyr at jeg mestrer. Å treffe venner og å spise sammen med andre er vanskelig for meg. Dagen må gå etter min matplan og mitt tidsskjema. Og hver dag må være lik. Det er alt eller ingenting, sort eller hvitt. Ingen nyanser. Jeg har lært meg et farlig mønster jeg sliter med å bryte. Og vil jeg egentlig bli kvitt spiseforstyrrelsen? Den er jo meg.

Frykten er at jeg må leve slik resten av livet, isolert i en spiseforstyrret verden som ingen får komme inn i.

Johanne Magnus

Den er der hvert sekund, hvert pust og i hver bevegelse. Innerst inne angrer jeg bittert på at jeg startet, at jeg lot meg lokke og friste inn i denne spiralen. Frykten er at jeg må leve slik resten av livet, isolert i en spiseforstyrret verden som ingen får komme inn i. Alt dette kan jeg beskrive og reflektere rundt, men å bryte ut synes umulig. Selv om jeg også klarer å lengte etter å bli oppslukt i studiene, i en venninnesamtale, i familie, i hva som helst. Bare ikke mat.

Middag

Med 10 kilometer tilbakelagt drar jeg hjem og måler opp middagen. Jeg teller over for å være sikker. Skriver ned regnskapet for å dobbeltsjekke. Det stemmer, men likevel er jeg usikker på om det er riktig. Brokkolikvasten, poteten og laksebiten ser så mye ut på den lille asjetten.

Middagen spises i stillhet. Etterpå legger jeg meg på sofaen og skjems. Kroppen kjennes stor og stygg. Jeg legger et ullpledd over for å dekke den til. Kvelden kommer og jeg teller ned til siste måltid og leggetid. Å krysse av dagen på kalenderen føles godt, men å se alle de resterende dagene gjør meg utmattet og fortvilet.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Kveld

Jeg blir trist når jeg tenker på at det er ti timer til neste gang jeg skal spise. Jeg begynner å lage en matplan for neste dag. Gleden ved å se hva jeg skal spise holder motet mitt oppe. Jeg drikker to glass vann og går i seng. Men snart begynner en ny dag og en ny smertefull meningsløs kamp.

Brokkolikvasten, poteten og laksebiten ser så mye ut på den lille asjetten.

Johanne Magnus

En dag skal jeg gi slipp på spiseforstyrrelsen. Det er på høy tid. Jeg orker ikke mer. Jeg vil begynne på nytt. Jeg tar spenntak hver dag. Hos Emma, hos psykologen, i meg selv og her på papiret. Spiseforstyrrelsen skal ut. Maten skal inn. Jeg vil bli mett.