På fredag hadde jeg siste arbeidsdag som fastlege etter å ha jobbet 31 år i samme kommune. Det har etterhvert blitt mange pasienter som jeg har fulgt i like mange år.
Det ble en emosjonell siste uke med mange godord, klemmer, blomster, sjokolade, røykalaks og måseegg.
Vi fastleger får et unikt kjennskap til våre pasienters liv, deres lidelse og mestring, deres utfordringer og styrker, vilje og verdier og svakheter. Og våre pasienter vet at vi vet. Det gir en unik relasjon. Vi skal ha en profesjonell relasjon, men den innsikten jobben har gitt oss gjør noe med oss. Man kan ikke være empatisk uten å engasjere seg. Man oppnår ikke en slik innsikt i menneskers liv uten at deres fortelling setter sitt fotspor i ens eget liv.
Så jeg måtte ta ekstra pauser flere ganger i den forløpne uke, og samle meg litt mellom konsultasjonene.
I løpet av denne siste arbeidsuken har jeg fått henvendelser fra pasienter, hvor jeg har tenkt at min innsats har vært beskjeden. Flere av dem har hatt tilstander som har vært vanskelige å behandle, og jeg har opplevd å ikke strekke til eller gi dem den lindring som jeg kunne ønske. Allikevel kommer de og viser stor takknemlighet, eller som en uttrykte det: «Jeg tror ikke du vet hvor stor betydning du har hatt for meg».
Det var uventet for meg, men kanskje allikevel forventet. Forskning viser at en helsetjeneste med en fast, selvvalgt lege som behandler – og som inngangsport til øvrige helsetjenester gir et bedre helsetilbud til befolkningen. Tryggheten ved å vite at man som fast kontakt inn i helsevesenet har en høytutdannet generalist er godt dokumentert, men lett å overse.
Jeg tror ikke min praksis er ekstraordinær. Men jeg tror pasienter får bedre helse og mestringsfølelse når de er blitt kjent med den samme legen over år.
Poenget er at den tryggheten vi fastleger gir pasientene er vårt arvesølv. Det er en forventning om kontinuitet, trygghet, tillit og tilgjengelighet. Det kan aldri erstattes av engangsleger, avanserte elektroniske løsninger og snarveier til spesialisthelsetjenesten.
Det er ulvetider for fastlegeordningen. Det er rekrutteringsvansker nå selv i større byer, hvor slike utfordringer var ukjente for få år siden. Fastlegene opplever økende arbeidsbelastning og økende overføring av arbeidsoppgaver.
Jeg er usikker på om du forstår hvor alvorlig denne uviklingen er. En del av fundamentet i det norske helsevesen slår alvorlige sprekker.
Jeg har sluttet i klinisk arbeid, men erfaringene mine er fortsatt ferske, og jeg har mange kolleger som vil kunne gi nyttige innspill om hva som skjer når en fantastisk fastlegeordning utsultes og overbelastes. Den viktigste suksessfaktor i fastlegeordningen er at den enkelte fastlege er personlig ansvarlig for sin egen helsekø.
Derfor rakner det så raskt nå, og det kan jeg fortelle deg mye mer om.
Du er hermed invitert til Senja. Hvis du skynder deg skal jeg servere måseegg.
