Det er ikke en nyhet at fotballtrenere i toppklubber løper stor risiko for å miste jobben før kontraktstidens utløp. Det ligger i spillets natur at trenerposisjoner i toppidrett er sårbare for svake resultater. Jeg tør likevel påstå at tendensen de siste årene er at klubbene forventer at resultatkravene innfris på kortere tid enn tidligere. Klubbledelsene vurderer i mindre grad andre årsaker til de svake resultatene enn trenerprestasjonen.
Tendensen har vært til stede i de beste europeiske ligaene lenge.
Wolverhamptons bitre avskjed med Ståle Solbakken og Henning Bergs langhelg i Blackburn er de klareste eksemplene fra den siste tiden. Også Norges toppklubber har tatt etter trenden. I 2012 måtte fem trenere gå i kontraktstiden.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Aksepterer de risikoen?
Som advokat for medlemmene i Norsk Fotballtrenerforening fikk jeg et godt innblikk i hvordan klubbenes kultur oppleves for trenerne selv. Utenfra sett er det lett å tenke at dette er spillereglene trenere forholder seg til, og at det ved undertegning av trenerkontrakten aksepteres risiko for oppsigelse etter kort tid. Min erfaring er at det ikke er slik.
Oppsagte trenere reagerer i de aller fleste tilfeller like sterkt som andre arbeidstakere som blir sagt opp. I mange tilfeller også sterkere, ettersom oppsigelsen ofte skjer i full offentlighet.
I tillegg involverer en trenerjobb ofte store oppbrudd og tilpasninger for treneren og hans («hennes»? Neppe!) familie ved at trenerjobben i mange tilfeller betyr at man må flytte til et nytt sted. En oppsigelse medfører derfor at trenere i større grad enn de fleste andre arbeidstakere opplever at hele livet blir snudd på hodet i det direktøren innkaller til «en liten prat» etter søndagens pinlige tap.
Kontinuitet gir større sjanse for suksess
Erfaring tilsier at det er større sjanse for suksess ved kontinuitet enn ved å stadig jakte på grønnere gress. Da er det verdt å spørre: Hvorfor må så mange gå av så tidlig? Og hva er konsekvensene for toppfotballen?
Det er lett å rope ut «penger» som svar på grunnen til at klubbene synes å bli mer utålmodige og mindre analytiske i sin vurdering av treneren når poengfangsten er mager. Svaret kan likevel ikke bare være så enkelt.
Økonomiske prognoser og resultater er viktige i de aller fleste bransjer. Jeg kan likevel ikke komme på noen andre næringer som er så lett på avtrekkeren overfor lederne sine som det fotballklubbene er. I de fleste andre bransjer vurderes flere andre faktorer og løsninger før man vurderer å avsette lederen.
Hele tiden under lupen
Man kan videre tenke seg at svaret ligger i den massive interessen fotballen tiltrekker seg fra et bredt publikum. Dette medfører at toppklubbenes gjøren og laden til enhver tid er under lupen. Klubbene vil dermed kjenne et stort endringspress fra omgivelsene når de ikke innfrir forventningene til fansen.
Men etter min mening kan man ikke sette to streker under dette svaret heller. Til sammenligning er det lett å forestille seg at regjeringens og statsrådenes arbeid også har bred interesse i folket. Søkelyset på våre folkevalgte ledere er ikke svakere enn det som rettes mot fotballtrenerne. Likevel går fotballen regjeringen en høy gang når det gjelder å prøve å løse problemer med å kvitte seg med ledere.
Er fotballen virkelig så spesiell?
Etter min mening skyldes kulturen i fotballen en utbredt misforståelse om at mekanismene i fotballen er så unike i forhold til andre næringer - også andre toppidretter. At kontinuitet er en viktig suksessfaktor på andre konkurransearenaer, anses ikke å gjelde i fotballen i samme grad.
I fotballen kaster man heller ikke mange blikk på det som for andre bransjer er et faktum: Verdien av å starte med blanke ark med en ny leder må veies opp mot det at hyppige lederbytter medfører slitasje og uro blant ansatte som hele tiden må omstille seg til noe nytt og ukjent.
Det er vanskelig å forstå hvordan denne holdningen fikk satt seg, og hvorfor den får leve videre under parolen «slik er fotballen». Avsettelse av trenere etter kort tid tilskrives veldig sjelden dårlig skjønn – eventuelt: god og gammeldags inkompetanse - hos dem som fatter disse beslutningene. At noen har en hang til å ville styre omgivelsene som brikker i et spill, er ikke unikt for fotballen. Det unike i toppfotballen er at slik atferd blir sett på som god handlekraft.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter
Forstyrrer grunnmuren
Etter min mening er problemets kjerne at det er svært vanskelig å lykkes over tid med en slik strategi.
Uavhengig av budsjettets størrelse er det et viktig suksesskriterium i ethvert fotballag at treneren klarer å bygge samhold. En må spillere med evne til å gå i krigen for laget. Selve grunnmuren i et slikt prosjekt er forstyrret når at den som skal lede gruppen føler direktørens blikk brenne i ryggen fra dag én på jobb.
