NRK Meny
Kronikk

Fotball og fordømmelse

Det norske fotballpublikummet hyller de sultne, egenrådige spillerne. Men det må være sånn sult som bare utlendingene kan ha.

Zlatan Ibrahimovic og John-Arne Riise

Vi digger Zlatans sultne framtoning. Når John Arne Riise prøver seg på det samme, blir det bare kleint. Hvorfor?

Foto: GIAMPIERO SPOSITO / Reuters

Det er typisk det norske fotballpublikum å hylle individualistene. Disse som gjør de uforventede tingene både på og utenfor banen. En scorende Zlatan Ibrahimovic peker alvorlig mot sin kollega i himmelen. Vi elsker det. Mario Balotellis positur av rå styrke og én-mannsshow. Det er en fryd for øynene våre. Vi ler dessuten kjærlig anerkjennende av bitemerkene Luis Suárez etterlater seg.

For å kunne motta slik hyllest må spilleren imidlertid oppfylle et avgjørende kriterie: Han må for Guds skyld ikke være norsk.

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter

Sulten bare utlendinger kan ha

Både i opplyste tv-studioer og dunkle forbundsrom fryktes at vi nok neppe får slike stjerner i Norge noen gang. Spillerne er ikke sultne nok, sies det. Taket stopper ved Rune Brathseths helhjertede steg i Bundesliga og Ole Gunnar Solskjærs glødende innhopp fra Manchester United-benken. Det norske håpet er å styrke 12-åringers fotballforståelse gjennom videoanalyser, å formane unge, lovende til sirlig føring av treningsdagbøker og å avholde taktfaste holdningskampanjer som skal lære landslagsspillere å aldri si noe som kan skape reaksjoner innad eller utad.

Det er ikke slik sult og lidenskap vi mener. Ikke sult som følger av en impulsiv personlighet med en barnslig glede og forventning til dette alvorlige spillet.

Lise Klaveness, tidl. landslagsspiller

I utallige coachrom, bakrom og 4-4-2-studioer grubles det over spillernes manglende sult og lidenskap. Det samme klientellet rystes samtidig av at en rødhåring fra Ålesund ytrer misnøye om både manglende statue og kapteinsbind.

Det er ikke slik sult og lidenskap vi mener. Ikke sult som følger av en impulsiv personlighet med en barnslig glede og forventning til dette alvorlige spillet. Vi mener ekte sult. Sånn som kommer fra manglende mat på bordet, eller en oppvekst i et kriminelt minoritetsmiljø. Sånn sult som bare utlendinger kan ha.

LES OGSÅ: Vi dømmer den «unorske» Northug

For snare til å dømme

Grensen er syltynn. Er man utlending, og sulten på den rette måten, kan man komme unna med det meste. Da kan man eksempelvis bli hyllet for å svare «jeg er Zlatan» på spørsmål om man er svenske eller kroat. Er man derimot en nordmann, med rulle-r og gjennomsiktig skjold, som John Arne Riise, risikerer man ganske fort å bli en «selvforherligende tufs» om man beveger seg inn på samme arena.

Det er noe selvutslettende over at vi først hyller, dyrker og lager levebrød av prestasjonene spillerne leverer på banen, for deretter å forvente at de samme unge menneskene skal fremstå moderate og altruistiske i intervjusonen.

Lise Klaveness, tidl. landslagsspiller

Ikke lett å unngå å bli selvforherligende når man er Norges mest meritterte i en idrett som gir et titall millioner kroner i avkastning, og hvor hvert spark på ballen følges av supportere og alvorlige analytikere gjennom hele karrieren. Det finnes dessuten mange uttrykk for selvforherligelse, noen mer impulsive og derved angripelige enn andre.

Uansett er vi, etter min mening, for snare til å løfte moralske og fordømmende pekefingre mot spillere og utøvere som ikke marsjerer helt i takt med den oppmålte malen i Norge. Det er noe selvutslettende over det at vi først hyller, dyrker og lager levebrød av prestasjonene spillerne leverer på banen, for deretter forvente at de samme unge menneskene skal fremstå moderate og altruistiske i intervjusonen.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Best, ikke mest velformulert

Toppspillere blir ikke best i manesjen fordi de er velformulerte politikere. De blir best fordi de har et talent og en indre glød som gir motivasjon til å drive talentet videre. Om vi liker det eller ikke: konkurranseinstinkt, selvhevdelse og selvtillit er viktigere for å bli best i idrett enn balansert klokskap som sikrer lojal systeminnrettelse og nyanserte uttalelser etter kamp. Og i noen tilfeller konkurrerer disse størrelsene mot hverandre.

Om vi liker det eller ikke: konkurranseinstinkt, selvhevdelse og selvtillit er viktigere for å bli best i idrett enn balansert klokskap som sikrer lojal systeminnrettelse og nyanserte uttalelser etter kamp.

Lise Klaveness, tidl. landslagsspiller

Slik klimaet er nå, er det for spesifikke og ekskluderende forventninger til de typene vi ønsker oss og aksepterer i norsk toppfotball. Disse forventningene fortrenger plassen og friheten som trengs for å romme enkeltspilleres egen drivkraft. Jeg tror at dette betyr at vi hindrer utfoldelsen av mange talenter som i utgangspunktet ikke passer helt inn i den norske flink gutt/pike-malen.