Agnes Moxnes, kulturkommentator i NRK foreslår at vi bør glemme herrelandslaget i fotball. De er dårlige og det har de vært så lenge at det ikke lenger er en nyhet når de taper. Hun påstår at «I kulturlivet hadde en slik utviklingshistorie vært katastrofal». Men medieinteressen for herrelandslaget i fotball fortsetter. Og hun undres. Hvorfor er det slik?
Og svaret gir hun selv: «Norge var ranket som det nest beste landslaget i verden». Muligheten for å komme dit igjen er alltid til stede.
For at den nederlagsdømte, «the underdog», vinner en kamp mot alle odds, og det at det skjer forholdsvis ofte, er det som skaper fotballens fascinasjon. Det er fotballens vesen, særpreg og betydning.
Fotball er en kunstart som er målbar for gud og hvermann; en konkurranse hvor vi vet hvem som vant eller tapte. 1–0 er 0–1. Basta. Verken musikk, maleri, teater eller ballett kan måles og vurderes på samme måte.
Håpet om seier
Når landslaget forbereder seg til en kamp mot et topplag, så skjer det i en stemning av oppglødd entusiasme. Spillerne, trenerne og tilhengerne vet at de er dårligere i de fleste av spillets faser; teknisk, taktisk og fysisk. Trenere er mindre kjente, støtteapparatet dårligere, de har mindre penger og færre supportere. Allikevel går de for seier.
Er dette hybris og realitetsflukt? Nei.De vet at de kan vinne fordi det har skjedd før.
Hellas har blitt europamestre, det har også Danmark. Motstanderne gjør feil, som oppdages og utnyttes. Underlegenhet på alle ferdighetsområder, kan kompenseres med innsats, fandenivoldskhet og flaks i enkeltstående kamper. Derfor er håpet bestandig til stede. Derfor er landslaget så viktig for norsk fotball og for det norske likhetsidealet.
Den ypperste form for kulturytring
Fotball på toppnivå er mest sannsynlig menneskets ypperste form for kulturytring. Det er på fotballbanen den menneskelige storhet viser seg; hjernens kompleksitet, kroppens fysiske forutsetninger, hukommelse, erfaring, koblinger, initiativ, innfall og læring blandes sammen i den smeltedigelen som er det enkelte menneske.
Hos noen individer skaper denne miksturen fotballspillere som behersker spillets kompleksitet og alle spillets finesser: løp med og uten ball, mottak, demping, posisjonering, skudd med utside, innside, vrist, volley, halvvolley, pasninger på medløp, motløp, forsvar, angrep, dribling, skjerming, finter, headinger, kraft, styrke, dueller, kondisjon, hurtighet, plasseringsevne, taktisk og strategisk tenking osv.
De som har disse nødvendige ferdighetene og egenskapene, og som fatter de beste beslutningene i det riktige øyeblikket, er verdens beste fotballspillere og dermed verdens beste utøvende kunstnere.
Følg debatten: @NRKYtring på Twitter og NRK Debatt på Facebook
Konkurranse og marked
Denne påstanden er basert på enkel logikk og tall. Ingen annen kulturell uttrykksform har så mange deltagere. Ingen annen kulturell uttrykksform er preget av så stor konkurranse. Ingen annen kulturell uttrykksform har et så stort og betalingsvillig marked.
Det finnes utøvere i alle aldre, fra alle nasjoner, på alle bredde- og lengdegrader, i alle miljøer og fra alle klasser. Ingen kulturytring har et bredere og større rekrutteringsgrunnlag.
Det trengs så lite for å spille fotball. Dette skaper mange utøvere. Og de utøverne som gjennom internasjonal konkurranse i en markedsøkonomisk, globalisert verden, de som havner på toppen av en pyramide med så mange deltagere i basis, representerer det ypperste av alle menneskelige kulturformer.
