Denne teksten fortsetter debatten etter kronikken «Gransk dine grunner, Høie» av Jan Helge Solbakk og Bent Høies replikk «Verken skamløs eller ansiktsløs».
I sin replikk, Verken skamløs eller ansiktsløs, forsøker helseminister Høie å forsvare sin kuvending i striden om Oslo Universitetssykehus (OUS) slik: «Noen er opptatt av å fordele skyld for gårsdagens feil. Jeg er mer opptatt av å møte morgendagens utfordringer». Det er oppsiktsvekkende at en så kunnskapsrik politiker som Høie etter bare få uker i Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) har tatt i bruk den samme ansvarspulveriserende nytale som sine foretaksivrige forgjengere i stolen.
Bullshitalarm
I retorikken omtales slik tale om skyld og ansvar som ’bullshit’. Og som den amerikanske filosofen Harry G. Frankfurt uttrykker det i sin bok On Bullshit: mens løgnere har et bevisst forhold til hva sannhet er, har de som snakker bullshit et helt uinteressert forhold til om det som sies er sannferdig eller ikke.
Bullshitters, fortsetter Frankfurt, forsøker å gi et visst inntrykk av dem selv uten hensyntagen til om det som sies overhode er sant. I det stille forandrer de reglene for målet med samtalen slik at påstander om sant og falskt blir irrelevante.
Høie roter seg bort på retorikkloftet når han antyder at «noen» (dvs. Slagstad og Solbakk) har anklaget han for å være «skamløs» og «ansiktsløs», og samtidig argumenterer på en måte som nærmest er en blåkopi av det svar forhenværende helseminister Jonas Gahr Støre (Ap) kom med da Høie i opposisjon krevde granskning av OUS-prosessen. Dette viser at også Høie har latt seg språkforføre av kommunikasjonsrådgiverne i HOD.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Nedskrivning av problemene
På tross av dette tror jeg Høie oppriktig mener at han er «opptatt at sykehussammenslåingen i hovedstaden skal gi bedre behandling for pasientene og spennende fagmiljøer for de ansatte, uten at veien dit gir oss det motsatte».
Men når han så i neste omgang henviser til en ennå ikke publisert undersøkelse om uønskede hendelser og infeksjoner hos pasienter som døde på OUS i 2011 og til en studie om pasientdødsfall i 2012 under etablering, som grunnlag for å antyde at man er på rett vei, kan man ikke lenger feste lit til holdbarheten i hans argumentasjon.
Enda mindre troverdig blir Høies forsvarstale når de mange alvorlige bemerkningene om OUS i Riksrevisjonens siste rapport om forvaltningen av statlige selskaper blir «nedskrevet» til viktige problemstillinger vedrørende OUS.
Hadde han tatt disse bemerkningene på alvor, ville han med øyeblikkelig virkning ha satt i gang den uavhengige granskingen av OUS-prosessen han som opposisjonspolitiker ivret for, ikke av hensyn til egen nesepeking mot forrige regjering, men av respekt for de som trodde på hans nå brutte lovnader.
