Selv før Brennpunkts reportasje om PST-informanten var vi kritiske til sentrale deler av den åpne trusselvurderingen fra de norske sikkerhetstjenestene. Nasjonalt tar vurderingen primært for seg tre grupper: Ekstreme islamister, høyreekstreme (inkludert muslimhatere) og venstreekstreme.
LES: Alt om Brennpunkt-avsløringen
Ekstreme islamister
Det er ingen tvil om at ekstreme islamister kan komme til å begå voldshandlinger i Norge, i verste fall også terror. Det er utvilsomt nødvendig at Politiets sikkerhetstjeneste (PST) følger med på de aktuelle personene. Spesielt miljøet knyttet til «Profetens Ummah» opptrer bevisst provoserende, med aksjoner og uttalelser som er ment å trekke til seg offentlighetens oppmerksomhet. Det er grunn til bekymring for at dette er mer enn bare tomme oppvisninger, ikke minst fordi flere av medlemmene har bevist sin vilje til vold. Både gjennom et kriminelt rulleblad og reiser til Afghanistan og Syria.
LES: – PST-agenten var en provokatør
Det er også mulig at sikkerhetstjenestene har rett i at ekstreme islamister stadig utgjør den største trusselen mot norske borgere. Det er likevel nødvendig å spørre seg om det er slik at de som roper «se på meg» høyest, også er de som blir sett tydeligst. Siden terrorangrepene 22. juli har vi vært bekymret over at PST synes å nedtone risikoen for høyreekstrem terror på et problematisk vis. Den bekymringen vedvarer også etter den siste åpne trusselvurderingen.
Sammenblanding av høyre- og venstreekstreme
Årets trusselvurdering – den første felles vurderingen fra E-tjenesten, Nasjonal sikkerhetsmyndighet og PST – virker noe mer balansert enn de tidligere vurderingene, og samstemmer bedre med det bildet vi sitter med. Like fullt etterlater trusselvurderingen et uklart bilde av hva som er sikkerhetstjenestenes faktiske vurdering.
LES: Øyvind Strømmen: «Ei solid trusselvurdering»
Det synes spesielt problematisk at sikkerhetstjenestene omtaler høyre- og venstreekstreme side om side, og også synes å foreta en felles vurdering av disse. Disse er alle gruppert under «Høyreekstreme, islamfiendtlige og venstreekstreme miljøer». Dette er hoveddelen av analysen:
«Miljøene evner å mobilisere et hundretall aktivister ved enkelte demonstrasjoner og markeringer. Hovedutfordringen er potensielle ekstremister som ikke inngår i de organiserte høyre- og venstreekstreme miljøene. Slike personer kan ha en ekstrem overbevisning, uten nødvendigvis å kommunisere denne. Også her er hat mot myndighetene, ofte kombinert med konspirasjonsteorier, et fellestrekk. Slike individer og miljøer er vanskelige å avdekke».
Upresist
Vi spør oss om dette er dårlig analysert, eller bare dårlig fremstilt. Risikoen fra disse miljøene synes svært ulike, og det virker svært upresist å sammenblande dem. Venstresiden, med unntak av noen militante dyrevernere, har primært utgjort et ordensproblem i forbindelse med demonstrasjoner. Høyreekstremistene, derimot, har utgjort et alvorlig terrorproblem. Mer eller mindre alle terroraksjoner på norsk jord i nyere tid har vært utført av høyreekstreme, inkludert flere drap og bombeattentat uavhengig av 22. juli.
Vi bekymrer oss over det som ser ut til å være en overvurdering og til tider feilvurdering av risikoen fra venstreekstreme grupper. Et ordensproblem knyttet til venstreekstreme bør plasseres på et helt annet nivå enn terrortrusselen fra miljøene som det er naturlig å anse som assosiert med 22. juli. Et ordensproblem tilsier andre tiltak. Infiltrasjon og massiv innsamling av informasjon om en rekke norske borgere, som dokumentert av NRK Brennpunkt, synes svært problematisk.
LES: EOS-utvalget vil undersøke etter NRK-avsløring
Den høyreekstreme trusselen
Bekymringsverdig er det også at denne sammenstillingen av venstre- og høyreekstreme stadig synes å formidle en undervurdering nettopp av risikoen for høyreekstrem terror.
På den ene siden er det positivt at PST har tatt de nye høyreekstreme, muslimfiendtlige miljøene alvorlig nok til å hente ut informasjon fra disse miljøene, slik NRK Brennpunkt sin dokumentar viste. På den andre siden er det foruroligende at PST ikke synes å ha blitt tilstrekkelig interessert i det infiltratøren rapporterte tilbake til dem. PST-informanten som sto fram i Brennpunkt-dokumentaren forteller at han tydelig advarte PST om det terrorpotensialet han så i de nye høyreekstreme miljøene, men at han likevel ble dirigert tilbake til å se på venstreekstreme miljøer – miljøer som ikke har utført terror.
LES: «Et inkompetent PST er farlig»
Gammelt spor
Dette var før 22. juli, men det var etter drapet på Mahmed Jamal Shirwac i Trondheim i august 2008, en regelrett henrettelse av en tilfeldig muslim utført av en person med høyreekstreme sympatier og kontakter. Kort tid etter Lundkommisjonen virker det som om PST stadig befant seg i det gamle POT-sporet, med et overfokus på venstresiden, som kan ha bidratt til å gjøre dem mer eller mindre blinde for en voksende høyreekstrem trussel.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Påfallende for oss er det også at mens PST skal ha mottatt navnene til samtlige abonnenter av Gnisten, magasinet til Internasjonale Sosialister (IS), har PST selv uttalt at de før 22. juli ikke hadde fulgt med på de verste høyreekstreme nettsidene. Selv etter 22. juli har de uttalt at de mener at dette ville være problematisk for ytringsfriheten. Vi spør oss om det fortsatt hersker en kultur i de norske sikkerhetstjenestene preget av en særlig mistenksomhet overfor
«kommunistfaren». Vi håper vi tar feil.
Voldspotensialet
Vi deler PST-informantens bekymring for de høyreekstreme miljøene, ikke fordi miljøene i seg selv er sterke eller godt organiserte, men på grunn av et voldspotensial som går langt utover et ordensproblem. Personen tilknyttet Norwegian Defence League (NDL), som nylig ble arrestert etter trusler mot Stortinget, viser igjen at det finnes ekstreme voldsfantasier i disse miljøene.
Få vet hva sikkerhetstjenestene faktisk gjør, eller engang om det de sier utad stemmer overens med det de faktisk foretar seg. Vi må bare håpe at sikkerhetstjenestene gjør en langt grundigere kartleggingsjobb rettet mot høyreekstreme enn inntrykket er, eventuelt at regjeringen har gjort det klinkende klart for dem at dette skal være en klar prioritering.
Etter 22. juli har de norske sikkerhetstjenestene en jobb å gjøre. De må overbevise samfunnet om at de ser hele bildet, og at de analyserer det aktsomt og presist. De signalene som nå kommer ut, betrygger oss dessverre ikke.
