Det er med økende frustrasjon jeg har lest NRK sine mange veldokumenterte varslingssaker om mobbing, trakassering og maktovergrep i Forsvaret. Ikke fordi dette på noen måte er nytt eller avdekker hele bildet, men fordi ledelsen fremdeles mener det ikke finnes ukultur i organisasjonen og derfor heller ikke setter i gang det omfattende, men helt nødvendige arbeidet som trengs for å endre den.
Den forrige og den nåværende Forsvarssjef har begge gått sterkt ut og hevdet at det ikke er ukultur i organisasjonen fordi det også finnes så mange fine folk der. I stedet snakkes det fremdeles om de tilfellene som har nådd media som avvik og reduserer problematikken til kun utfordringer med varslingshåndtering.
Kjerneverdiene respekt, ansvar og mot er gjentatt så mange ganger, og i et slikt tempo, at det er fare for varmeutvikling. Men de forblir helt tomme ord når de ikke omsettes til handling.
Og da stiller jeg spørsmålet: Hva i all verden skal til for at man innrømmer ukultur og setter i gang et høyst nødvendig og systematisk organisasjonsarbeid for å bli kvitt den?
Enda flere voldtekter? Enda høyere prosent mobbing og trakassering? Eller flere ubegrunnede oppsigelser og maktmisbruk? Mer utfrysing av varslere? Eller enda mer hemmelighold av uakseptabel oppførsel fra høyere offiserer? Er det slik at ALLE i Forsvaret må drive den slags oppførsel før man kaller det ukultur?
Det florerer med forskning, konkrete tall og bevis på ukultur i Forsvaret, så la meg si det slik: «If it looks like a duck, swims like a duck, and quacks like a duck – then it probably is a duck».
Selvsagt er de fleste som jobber i Forsvaret dyktige og hederlige mennesker, det skulle bare mangle. Jeg vil hevde at de fleste også tåler at man sier det finnes ukultur i Forsvaret, uten å bli personlig støtt fordi de ikke har gjort noe galt selv eller ikke opplevd overgrep selv.
Jeg tror de aller fleste velger å stå skulder til skulder med de som har måttet betale prisen for ukulturen og manglende ledelse, i et ønske om å gjøre det som er rett og riktig. De fleste vil ukulturen til livs og sørge for at Forsvaret løser sine oppdrag. Og om jeg tar feil, er jo problemet enda verre enn antatt.
Det er etter min mening derfor totalt misforstått om ledelsen tenker at det viktigste nå er å verne de dyktige og hederlige menneskene i organisasjonen fra en definisjon om ukultur. Så ømfintlige kan de ikke være.
Prioriteringen må først og fremst være å sørge for å endre det som er usunt i organisasjonskulturen for å forhindre uønskede handlinger og situasjoner i fremtiden.
Det er en hån mot varslerne om ledelsen skryter av at varslerne er tøffe og tar støyten med å stå frem, når ledelsen samtidig lar være å ta tak i ukulturen og fortsetter å verne om og forfremme overgripere.
Hvordan kan Forsvaret som organisasjon tillate seg dette? Forsvaret kommuniserer riktig nok at kulturen kan bli bedre på enkelte områder, men sier samtidig at mye av dette også er et samfunnsproblem. Men Forsvaret må være mye bedre enn samfunnet ellers. Vi er jo alle spesielt selekterte og har et svært alvorlig mandat som inkluderer å forvalte vold på samfunnets vegne. Da kreves det mer.
Men i stedet for å ta tak i ukulturen, får jeg høre at ledelsen har brukt høytstående offiserer, tid og ressurser på å undergrave saker de ikke ønsker skal nå allmennheten.
Ikke for å ta tak i dem i det stille, men fordi det ikke vil se bra ut om offentligheten skulle få kjennskap til dem.
Kultur er ikke bare hvordan vi gjør det hos oss, men også hva du slipper unna med. Som den australske generalen David Morrison sa: «The standard you walk by is the standard you accept!»
Jeg hevder derfor at det mangler kultur for ansvarliggjøring i Forsvaret – og ansvarliggjøring er et viktig prinsipp i arbeid med og endring av organisasjonskultur.
Det krever ledelse og et system som anerkjenner og belønner godt arbeid og som slår ned på og straffer uønsket oppførsel, for å nå det målet som er satt.
Men i Forsvaret får merkelig nok også ledere som bidrar til ukulturen fortsette oppover i lederstrukturen. Forsvaret «skal gi folk en sjanse til» sa Forsvarssjefen til NRK som kommentar til en av varslingssakene.
Men skal man få løst problemet, så er det jo nærmest umulig om ledelsen selv er en del av det. Det blir som å sette reven til å passe hønsehuset.
La meg eksemplifisere med noen få egne erfaringer fra å jobbe i Forsvarsstaben for organisasjonsendring innad i Forsvaret. Jeg har jobbet der med tematikk knyttet til mangfold, likestilling, mobbing og trakassering, genderperspektiv i organisasjonen og operasjoner i flere år, men det har stort sett vært for store døve ører.
Heldigvis har media nå gjort et grundig arbeid, men de sakene som har kommet frem er ikke unntak, de er toppen av isfjellet. Det har vært varslet om ukultur i mange tiår, uten at det har fått konsekvenser.
Etter hvert ble jeg fortalt av en av mine ledere at Forsvaret bare hadde en slik stilling jeg besatte fordi de ikke våget la være, men ville helst ikke bli utfordret eller gjøre noe på tematikken.
En arbeidsgruppe jeg ledet anbefalte for eksempel at Forsvaret burde ha en uavhengig gjennomgang av hvordan vi selekterer ledere for å sikre at vi ikke diskriminerer og for å forhindre nepotisme (les: gutteklubben grei) – at vi sånn sett skulle sikre lovlighet og god kvalitet i utvelgelsene.
Dette var ett av de 40 anbefalte tiltakene, og som vi tenkte var uproblematisk – for alle organisasjoner vil vel sikre at de har et godt system? Men i og med at rapporten var offentlig var det krise, vi ble til vår overraskelse kalt en skam for organisasjonen, vi manglet jo både kompetanse og innsikt – tenk å foreslå noe sånt!
Forsvaret har jo et så bra system. I lys av det som nå blir dokumentert blant Forsvarets ledere, så er det kanskje endelig tid for å i hvert fall evaluere det likevel?
Jeg ledet også en tid arbeidet med utviklingen og oppfølgingen av MOST-undersøkelsen (mobbing og seksuell trakassering) fra Forsvarsstabens side.
Da de preliminære tallene kom inn i slutten av 2018, sa jeg ifra til ledelsen at dette er svært stygge saker og vil kreve stor innsats og endringsledelse fra toppen. Vi hadde rett og slett ikke maktet å ta vare på vårt personell.
Ledelsen sa at Forsvaret hadde så godt omdømme generelt i befolkningen at gjennom å håndtere negative saker som dette kommunikasjonsmessig, så fikk Forsvaret kun en dipp, før det gode omdømme var tilbake.
Noen dager senere ble jeg simpelthen pirket på skulderen og informert av en mannlig offiser fra en annen avdeling, med ett høyere gradsnivå enn meg, og som ikke hadde jobbet med tematikken tidligere, om at han hadde fått beskjed om å overta mine lederoppgaver med MOST til dette roet seg.
Jeg sa selvsagt fra at dette var ugreit, men en annen form for lojalitet var tydelig viktigere enn fagkompetanse og erfaring. Han har forresten fått opprykk igjen.
Jeg har også fra toppen blitt instruert til å skjønnmale rapporter så vi skal se bedre ut enn vi er, noe jeg selvsagt verken kan eller vil gjøre, så de har endt opp med å endre det selv.
I tillegg har jeg formidlet egen og andres forskning som viser at Forsvaret ikke løser sine oppdrag knyttet til kvinner, fred og sikkerhetsagendaen – også grunnet organisasjonskulturen.
Det resulterte i at jeg ble bedt om å ta av meg uniformen om jeg skulle snakke om forskningen – selv om det var Forsvaret som hadde betalt for den, og selv om det var som offiser jeg ble bedt om å forelese.
Les også forsvarssjefens uttalelser:
Jeg responderte med å be om en skriftlig ordre på avgjørelsen, men da måtte de tenke seg om – da ble tilnærmingen at de heller ville bestemme hvem jeg kunne snakke med. Et klassisk forsøk på «gag rule», å kneble de som sier fra.
Jeg har vært på tilbudssiden hele tiden, åpen om alt i flere fora, sagt fra om situasjonen gjennom møter, artikler, taler og forelesninger – men ledelsen har valgt å respondere med øredøvende stillhet – så stille at jeg ikke engang fikk den tradisjonelle avtakkingen og våpenskjold alle i Forsvaret får når de reiser til nytt tjenestested.
Sånn er det man blir belønnet i Forsvaret om man sier fra om ukultur. Selv når man er stolt over yrkesvalget sitt, ønsker inderlig at organisasjonen skal lykkes og til stadighet blir omtalt som Forsvarets blideste offiser.
Min motivasjon har alltid vært å støtte de som må betale prisen for ledelsens unnfallenhet, for at Forsvaret ikke løser sine oppdrag og ikke tar vare på sitt personell.
Derfor mener jeg vi trenger en ledelse som kan og vil ukulturen til livs. Det første steget er å innrømme at man har et seriøst problem, en ukultur. For hva man kaller det, diagnosen, er ikke bare semantikk – det er essensielt i forhold til hvilke tiltak man setter inn.
For det er først når du vet hvor du er, at du kan ta ut riktig kompasskurs til dit du ønsker å komme. Fortsetter vi som nå med «minimering» av utfordringene, med tiltak som ikke er basert på reell kunnskap om omfanget av problemet, ja så kommer vi heller ikke i mål.
Det er mulig at noen kommer i mål med sine personlige karriereambisjoner, men som organisasjon så feiler vi. Vi feiler oss selv, vi feiler våre kollegaer og vi feiler det norske folk som er våre oppdragsgivere.
Det er på tide med en seriøs opprenskning i ledersjiktet. Flere som har hatt definisjons- og beslutningsmakt så langt, har ikke levert. Og det går ikke bare ut over de enkeltpersonene som rammes og som vi har sett så mange av i media i det siste, men det går også ut over vår operative evne.
Og siden Forsvarets ledelse ikke ser det selv, så må Forsvarsdepartementet på banen – nå!
