Forsvaret er langt unna det politiske målet om 20 prosent kvinner innen 2020. Hvorfor har likestillingsnasjonen Norge kommet til kort på dette området?
I år er det 100 år siden norske kvinner fikk stemmerett, og 75 år siden de fikk tilgang til militære embeter. Likevel ligger kvinneandelen stabilt under gjennomsnittet for Nato – rundt 8 - 9 prosent.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter
Forsvarets maskuline ideal
Det norske idealsoldaten 12. mars lanserer Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) boken «Militære kvinner – Forsvarets akilleshæl?» Boken avslører grunnleggende forventninger i samfunnet til et særpreget maskulint ideal i Forsvaret.
Allmenn verneplikt for menn, innført i 1897, ble et redskap for å virkeliggjøre ideen om den ekte og opprinnelige nordmannen – en som behersker den barske vinteren med enkle hjelpemidler – et norsk maskulint ideal. I dette dannet friluftsliv som jakt, fiske og spesielt skigåing, et forskjønnet bilde av den norske vernepliktige bonden som en med naturgitte evner til å beherske barsk natur og hardt klima. Slik ble den norske bonden som en god soldat på mange måter selve bildet på det norske Forsvaret.
LES OGSÅ: Kjønn i skyttargravene
Men forestillingen om den maskuline norske bondesoldaten blir nå erstattet av et annet maskulint ideal; en hegemonisk maskulin kriger- og elitesoldat.
Hegemonisk maskulinitet vil si et maskulint ideal som er overordnet alle andre former for maskulinitet. Dermed kan også mangfoldet blant menn bli redusert til høye, mørke, fysisk robuste og erfarne krigere. Jo nærmere en soldat kommer dette idealet, jo høyere status. Siden kvinner er synlige avvikere fra det konforme maskuline krigeridealet, er det en formidabel utfordring å styrke mangfoldet i det moderne Forsvaret.
LES OGSÅ SIV JENSEN: Likestillingssviket
Forestillingen om at kvinner ikke passer inn
Både den gamle og den nye norske forsvarstradisjonen skaper forestillinger om at kvinner ikke passer inn, uansett hva Forsvaret offisielle linje er. Kun hver fjerde unge kvinne er delvis motivert for å avtjene førstegangstjeneste. Det vil si at de fleste kvinner ikke er interessert i Forsvaret som arbeidsplass, eller ser seg selv som en del av dette maskuline byggverket. Heller ikke blant unge kvinner som er interessert i Forsvaret (cirka 25 prosent), er Forsvaret høyest på prioriteringslisten.
Slik har det vært siden full yrkesmessig likestilling i Forsvaret ble innført for snart 30 år siden. For å tiltrekke flere kvinner, må Forsvaret tydelig utfordre det maskuline idealet – hvem som passer inn og spesielt hvilke fysiske egenskaper som kreves for å fullføre tjenesten.
Konformiteten i kulturen
Evnen og ønsket om å beholde kvinnene, er tydelig allerede i det første møtet med Forsvaret. Dagens praktisering og de krav om fysiske og psykiske ferdigheter, er et første hinder for mange kvinner. Dette skyldes ikke at norske kvinner er i spesielt dårlig form, men at de kjønnsdifferensierte fysiske kravene ikke fullt ut reflekterer biologiske og fysiologiske kjønnsforskjeller. Studier viser at kvinner har i gjennomsnitt 15 - 30 prosent lavere resultater enn menn i aerob utholdenhet – målt ved oksygenopptak. Imidlertid praktiserer Forsvaret en forskjell på ca 7 prosent i aerob utholdenhet. Eksemplet viser at Forsvaret, i et biologisk perspektiv, faktisk fordelsbehandler gjennomsnittsmannen i opptaksprosessen.
USAs UTENRIKSMINISTER JOHN KERRY: - Derfor jobber vi med å integrere kvinner
De som likevel kommer igjennom blir så tatt opp i Forsvaret og presentert for dets kultur, primært gjennom holdning og atferd blant side- og overordnete. Konformiteten i den militære kulturen, med klare forventninger til atferd og handlingsrom, gjør at oppfatningen om hva som er riktig væremåte trer klart fram.
Utfallet er at personellet blir raskt ganske «lik hverandre» og alle er påpasselige med å håndheve hva som er aksepterte egenskaper og framtreden. De som ikke finner seg til rette, føler seg raskt satt utenfor. Forsvaret står dermed igjen med ansatte som er et kulturelt og konformt speilbilde av hverandre.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
For en mer androgyn militær leder
En hovedutfordring med økt kvinneandel er manglende evne til å beholde militære kvinner; de fleste slutter etter endt utdannelse, pliktperiode eller etter en periode på engasjement. Militærtjeneste oppfattes mer som et annerledes og spennende avbrekk, ikke utgangspunktet for en framtidig karriere. En vanlig forklaring på at kvinner ikke møter til tjeneste, selv om de selv har søkt, blitt funnet kvalifisert og tildelt tjeneste/utdannelse, at «det er ikke noe for dem likevel».
Forsvaret bør derfor, i tiden framover, konsentrere seg om å beholde de kvinnene som faktisk begynner. For å styrke mangfoldet i Forsvaret, må vi bryte opp stereotype forventninger, endre opptakskriterier, forbedre lederens formelle og uformelle kunnskap samt redusere omfanget og betydningen av reinkarnert rekruttering og kulturell konformitet.
Først da vil det hegemoniske maskulinitetsidealet falle, og en mer innholdsrik og androgyn militær leder og ideal kan vokse fram.
