Hvilken plass skal religion og livssyn ha i offentlige institusjoner i det livssynsåpne samfunnet hvor de kristne ikke lengre er i flertall? Spørsmålet ble aktualisert da løytnant Stian Husby tok opp kristendommens fortsatt fremtredende rolle i Forsvarets tradisjoner og ritualer på NRK Ytring 21. oktober.
«Det finnes ingen ateister i skyttergravene» heter det i et gammelt munnhell. Med det sterke innslaget av kristendom i Forsvarets seremonier og aktiviteter, kan det se ut som denne myten lever i beste velgående. Samtidig er humanistisk livssyn uten gudstro nå det mest utbredte livssynet blant unge voksne i Norge.
Forsvaret har ikke fulgt opp skillet mellom stat og kirke
Til tross for at Den norske kirke ble skilt fra staten i 2017, beskriver Huseby hvordan Forsvaret fortsatt virker som en kristen organisasjon: bønn på linje ved oppstilling der de som ikke vil delta må stå som passive tilskuere, og seremonier med bønn og preken.
Religionsutøvelse i aktiviteter der deltakerne har ulike livssyn og samtidig er forpliktet til å stille, er uryddig. Det bidrar til at soldater ikke føler seg likeverdige og inkludert i fellesskapet. I verste fall kan praksisen krenke livssynsfriheten.
Feltprestkorpset ble til Forsvarets tros- og livssynskorps
Det er et paradoks at Forsvarets tros- og livssynstjeneste samtidig har som formål nettopp å ivareta tros- og livssynsfriheten til soldater og offiserer. Forsvaret var tidlig ute med å få på plass både en feltimam og en felthumanist, i tillegg til ca. 50 feltprester.
Siden 2015 har Human-Etisk Forbund samarbeidet med Forsvaret om å så langt etablere to felthumanister som del av tilbudet for soldater med et behov for å lufte tankene sine. De i Forsvaret som ønsker det, har nå tilgang til humanistiske livsveiledere når noe i livet er vanskelig, og kan også få hjelp til å markere viktige hendelser i livet.
Tro- og livssyn på grunn av frihet og velferd
Tros- og livssynskorpset er integrert i Forsvaret fordi tilbudet også skal fungere i krig og kriser. Begrunnelsen er grovt sagt todelt:
Tros- og livssynsfrihet: Soldatene har sjelden mulighet til å oppsøke tros- og livssynstjenester i sivilsamfunnet. Derfor må disse tjenestene komme inn i Forsvaret og tilbys aktivt, for at soldatene skal få ivaretatt menneskerettighetene sine.
Velferdsbehov: I totalinstitusjoner, hvor mennesker bor og tilbringer livene sine i lange perioder, kan enkelte befinne seg i en sårbar situasjon. De kan oppleve til dels store livsendringer som følge av tap, skader, sykdom og andre hendelser. Da kan behovet melde seg for å snakke med noen om det som er vanskelig.
Krenkelser av livssynsfriheten til den stadig voksende andelen soldater og offiserer som ikke er tilknyttet Den norske kirke, må opphøre.
Forsvaret må ta mangfoldet på alvor, og gjøre slutt på rent kirkelige innslag i obligatoriske fellesaktiviteter. Hvis ikke mister hele ordningen legitimitet.
