Kronikk

Først var ordet

Det du gjør når du stille tillater at disse ordene blir koblet sammen, er å tillate at det samme hatet som drepte vennene mine, får lov til å fortsette.

Utøya og blomster i vannet

Jeg var der når ord ble til handling, skriver kronikkforfatteren. Bildet viser roser i fjorden ved Utøya etter terrorangrepet 22. juli.

Foto: Mikalsen, Helge / VG

Du sier det var litt «skarpt formulert». Du sier du «ikke ville brukt de ordene». Du ville kanskje ikke koblet «så direkte ordet terrorvennlig med Arbeiderpartiet». Du støtter kanskje ikke nett-trollene som kaller meg for landssviker, eller som helst skulle sett at jeg døde den dagen. Du gikk kanskje i rosetog i dagene etterpå og felte en tåre under Til ungdommen.

Men det du gjør når du stille tillater at disse ordene blir koblet sammen, er å tillate at det samme hatet som drepte vennene mine, får lov til å fortsette. Du lar det skje igjen og igjen. Du har latt hatet vokse seg større for hver gang du viker unna, og lar være å ta til motmæle.

Skuddene på Utøya var rettet mot meg, mot vennene mine. De var et angrep på politisk aktive ungdommer i Arbeiderpartiet og de verdiene vi står for.

Det er vondt at du aldri har klart å si nettopp det: at dette var et angrep på AUF. Det sårer meg at du først og fremst kaller det en nasjonal katastrofe.

For det var ikke et jordskred, snøras eller en tsunami som drepte tilfeldige ofre. Det var et politisk motivert massemord. Det gjør meg forbanna at du aldri har klart å si disse ordene.

Og det gjør meg skuffet og fortvilet at du har lagt lokk over alle følelsene og satt en stopper for viktige oppgjør etter 22. juli. Hva får en person til å planlegge massedrap, kjøpe våpen, dra ut til en øy og drepe meningsmotstandere?

Vi må snakke om at ord ikke bare er retorikk. Ord skaper virkelighet. Ord kan føre til handling.

Jeg var der når ord ble til handling.

Jeg var der når vi klemte oss sammen på et toalett og prøvde å ikke puste for høyt.

Jeg var der når vi hørte 16-åringer be om nåde, bli skutt og deretter blø i hjel.

Jeg var der når vi stille sendte sms-er til mammaer og innså at dette muligens var et farvel.

Jeg var der når vi lette etter sårede som kjempet for å beholde livet.

Jeg var der når jeg måtte forklare en mor som ringte, at sønnen hennes var skutt i hodet.

Jeg var der når ord ble til handling.

De samme ordene som blir til såkalt politisk debatt i dag. De samme ordene som blir unnskyldt som klønete retorikk og ubetenksomme ord. Ordene du er likegyldig til, bunner i det samme hatet som jeg opplevde den dagen. Det er de samme holdningene som får folk til å brenne ned asylmottak. Det er de samme holdningene som drepte Benjamin Hermansen. Det er holdningene til mannen som fyrte av flere hundre skudd på Utøya og drepte 52 med skudd i hodet.

Du sier det er å trekke 22. juli-kortet. Dette er ikke noe kort. Det er virkeligheten. Det er den groteske virkeligheten. Det var høyreekstrem, politisk motivert terror, som jeg fikk merke på kropp og sjel. Det var ord som ble gjort om til handling.

Først var ordet. Så smalt det.