Hopp til innhold
Kommentar

Forsøk på koalisjonens revansje

Aps program svarer på en hel del. Og dèt reiser særlig ett nytt, stort spørsmål.

Xeyn7UTxhdE
Foto: Stian Lysberg Solum / Stian Lysberg Solum

Det fremstår mer knadd, prioritert og gjennomarbeidet, det nye partiprogrammet til Arbeiderpartiet.

Mye var bedre før for et skadeskutt Ap, men programforslaget virker bedre enn sin forgjenger. Tiden fra valgnederlaget i 2013 har vært smertefull. 2017 kom for fort, og krisen ble ikke mindre etter det.

Folk har slitt med å kjenne partiet igjen, skjønne hva og hvor de vil. Støre har rettmessig blitt beskyldt for politisk vingling.

De siste har av og til vært et eksempel på at din styrke kan bli din svakhet. Et parti bør sjeldent vingle, men å balansere politiske motsetninger kan jo definitivt være en styrke.

Det har ikke Ap maktet det de siste årene.

Balansegang er blitt til bråk og dragkamper. Spesielt asylopprør, oljeborings-strid og distriktskamp har preget partiet. Alt med et virvar av kryssende hensyn å ta for en ledelse som ikke har maktet å definere klare svar.

Ap var i sin storhetstid kjennetegnet av balansekunst, kompromiss i en intern koalisjon. Norges desidert største parti. Statsbærende.

Programutkastet er et forsøk på å beskrive og begrunne noe slikt for et nytt tiår.

Tydeligere konkurrenter

Det er ikke vanskelig å bla gjennom programforslaget og tenke at SV og Rødt har en hardere skatteprofil. Ap nevner ikke skatt på arv, for eksempel.

Du vil se at Senterpartiet har en tydeligere distriktsprofil. Ap er ikke så konkrete om Politireformen, nevner ikke eksplisitt oppløsning av storfylket Troms og Finnmark, for eksempel.

Du vil se at MDG er mer kompromissløs i klimapolitikken.

Og i innvandringspolitikken er de tydeligere svar hos Frp på den ene siden og SV, KrF og Venstre på den andre.

Den senere tiden har nettopp dette vært Aps problem. Alle er tydeligere.

Men Ap prøver å mane frem koalisjonens revansje med dette programforslaget. At det er de brede, samlende løsningene som er svaret.

Derfor vil Støre fortsatt måtte samle partiet om klima, distrikt og innvandring. Bare da er sosialdemokratiet den samfunnsbyggende bredden de selv lengter etter å kunne være. Altså ikke «Norges nest største parti», slik de er akkurat nå.

Ap har sett hvordan sosialdemokratier i andre land har latt seg lokke i én retning, selv vil de ikke nærme seg SV eller Senterpartiet, Rødt eller Frp for meget. Men de må samtidig svare ut kravet om tydeligere politikk.

Slik balanserer programforslaget

Klima eller industri? Ap endrer klimadelen mer enn industridelen, og har åpenbart brukt mye tid på å bygge bro. Ap kan tape valget på å støte unge klimavelgere eller gamle industriarbeidere fra seg. Balansegangen består i vise frem grønnere industriarbeidsplasser og å komme om løfte om mer eksport fra fastlandsindustrien. Det er et prosjekt, for å si det slik.

Streng eller liberal innvandringspolitikk? Ap ønsker en mer rettferdig innvandringspolitikk, blant annet med et ønske om flere kvoteflyktninger. Samtidig skal man se asylankomster, kvoteflyktninger og familiegjenforeninger i ett.

By eller land? Partiet gjør større endringer i distriktspolitikken enn i bypolitikken. Ap er mer spesifikke i sine løfter til den nordligste landsdelen.

Her har Ap brodd mot regjeringspartiene:

Ap er tydeligere i sin kritikk av regjeringspartiene og hvilke endringer Ap helt sikkert vil omgjøre hvis de får makt.

Ap vil:

  • Stoppe helsereformen Fritt Behandlingsvalg, og bruke ressurser på lengre åpningstider og økt kapasitet i offentlig helsevesen.
  • Avvikle regjeringens avbyråkratisering- og effektiviseringsreform, og heller innføre målrettede kutt og effektivitetsmål.
  • Styrke det statlige eierskapet.
  • Innskrenke adgangen til midlertidige ansettelser.
  • ha som mål å redusere bruken av testing og prøver i skolen.
  • Si nei til etablering av nye kommersielle skoler og stramme inn privatskoleloven.
  • reversere alle innskrenkninger i abortloven fra de siste årene, og ENTEN utrede et alternativ til dagens abortnemnder mellom uke 12 og 18, ELLER utvide retten til selvbestemt abort til uke 18.
  • Gjennomføre en statlig overtakelse av luftambulansetjenesten.
  • Ha en mer omfordelende inntektsskatt, mer rettferdig formuesskatt. (Ap kommer tilbake med et helhetlig skatteopplegg i god tid før landsmøtet til våren som vedtar endelig partiprogram.)
  • (Listen er ikke ment å være utfyllende)

Her har Ap tydeligere svar

Der 2017-programmet sa noe om retning, men ikke så forpliktende om tiltak og styrke, har Ap kommet med tydeligere svar på hvordan de vil gå til verks.

Ap vil:

  • Øke norsk eksport utenom olje og gass med 50 prosent og skisserer et konkret opplegg for å nå målet.
  • stå fast på nei til oljeboring utenfor Lofoten og Vesterålen, som neisiden alltid har måttet kjempe seg til tidligere.
  • Konsekvensutrede Nord-Norgebanen
  • Avkarbonisere all energibruk
  • Lanserer og beskriver et strengere og mer rettferdig regime for vindkraft på land.
  • Beholder kompetansekrav til nye lærere, men ikke la det gjelde for lærere som er utdannet før 2014. I tillegg beskriver partiet hvordan man vil øke lærernes kompetanse.
  • Sette ned en lederlønnskommisjon.
  • Styrke det offentlige eierskapet
  • gjennomføre en tillitsreform i offentlig sektor som et motsvar til økende markedstenkning i det offentlige. Det brukes plass til å beskrive hvordan, ikke bare hva og hvorfor.
  • innføre en aktivitetsreform til unge trygdemottakere som skal møtes med jobbgaranti og individuelt tilpasset aktivitet.
  • forene industri og klima i betydelig offentlig satsing på karbonfangst og lagring, hydrogen og havvind.
  • øke co₂-avgiften i større grad enn man har vært villige til før.

I tillegg strammer Ap til EØS-formuleringen fra 2017-programmet. Det kan jo potensielle samarbeidspartnere på venstresiden merke seg. Den gang ville Ap «utnytte handlingsrommet» i avtalen, nå vil partiet i tillegg «stå opp for EØS-avtalen».

Ap har åpenbart trengt åtte år for å fremstå som et opposisjonsparti, være tydelige på hva de er i opposisjon til og komme frem med egne, alternative og konkrete svar. Vise frem hvordan, ikke bare hva og hvorfor.

Balansen er intakt, men man har i noen grad vært tydeligere på hvilket ben man legger hovedvekten på. Det kan gi intern trygghet og stolthet. Dårlige forsøk på fullstendig balansering, kan lett gi det motsatte.

Men det viktigste spørsmålet man sitter igjen med etter å ha lest de 120 sidene med balansering, er altså;

Treffer dette tidsånden, da?

Det er langt fra sikkert.