«Skuld’ torsken os feyle, hvad havde vi da?» skrev Petter Dass for mer enn 300 år siden. For dikterpresten og hans samtidige var en slik ulykke bare tenkbar i fall den allmektige selv skulle finne for godt «at stænge skrei-torsken og fisken fra land».
I dag stiller det seg ganske annerledes: Utviklingen av moderne fangstteknologi har satt oss i stand til å legge havene «hastelig øde» uten noen form for hjelp fra oven. Konsekvensen er blant annet at flere atlantiske torskebestander er enten nedfisket eller sterkt redusert. Den nordøstarktiske torsken er derimot i svært god forfatning – først og fremst takket være et velfungerende norsk-russisk forvaltningsregime.
Dialog i kald krig
Under den kalde krigen var fiskerisamarbeidet mellom Norge og Sovjetunionen et sjeldent – og vellykket – eksempel på formalisert samarbeid mellom øst og vest i nordområdene. De siste årene har forholdet mellom Russland og Vesten igjen blitt kaldere – og igjen trekkes fiskerisamarbeidet fram som eksempel på en arena hvor Norge og Russland snakker godt sammen.
Det var på forskningsfeltet det hele begynte. Norske og russiske havforskningspionérer hadde flere møter i årene rundt 1900, og fra 1902 kom forskere fra de to landene sammen i Det internasjonale havforskningsrådet (ICES). Kontakten ble brutt etter den russiske revolusjonen, men den ble gjenopptatt under tøværet på 1950-tallet, og da med sikte på å opprette et formelt havforskningssamarbeid mellom Norge og Sovjetunionen. Fra og med 1958 var det jevnlige møter mellom forskere fra Havforskningsinstituttet i Bergen og PINRO i Murmansk – derfor feires 60-årsjubiléet nettopp i år.
Forskningen gir premissene
Forskningssamarbeidet er selve grunnsteinen i det mer overordnede forvaltningssamarbeidet, som i 1975 ble formalisert i en norsk-sovjetisk/russisk fiskerikommisjon. Kommisjonen setter totalkvoter som deles mellom de to landene etter faste fordelingsnøkler, for de viktigste bestandene: 50/50.
Det er knapt noen overdrivelse å si at forvalterne ville famlet i blinde uten den kunnskapen havforskerne bidrar med. Forskernes viktigste oppgave er nettopp å komme med bestandsanslag og anbefalinger for kvotenivå påfølgende år.
Det tette samarbeidet mellom norske og russiske havforskere i Barentshavet har gitt oss stadig bedre kunnskap om enkeltbestandene og om samspillet mellom dem. Det vil likevel alltid råde en viss usikkerhet rundt slike anslag. De siste 20 årene har forskernes anbefalinger derfor vært basert på en føre-var-tilnærming, hvor en ekstra sikkerhetsmargin legges inn. I tillegg har de vitenskapelige anbefalingene i stadig større grad blitt etterfulgt av kommisjonen når den fastsetter kvotenivåene.
Søker enighet
Forvalterne har i utgangspunktet flere hensyn å ta, og avveiningen mellom det som er ideelt på lang sikt og samfunnets og næringens interesser på kort sikt, har til tider vært vanskelig.
For å unngå at langsiktige interesser ofres til fordel for kortsiktige, har partene etter årtusenskiftet derfor valgt å «binde seg til masten» på ulike måter, blant annet gjennom såkalte handlingsregler for fastsettelse av kvoter på fellesbestandene. Handlingsreglene sørger for at de årlige totalkvotene ikke avviker for mye fra forskernes anbefalinger, samtidig som de ivaretar behovet for noenlunde stabile kvoter fra år til år.
En hovedlinje i dagens forskningssamarbeid er at norske og russiske havforskere jobber tett for å komme til enighet i spørsmål som senere skal behandles i fiskerikommisjonen. Og når det låser seg på kommisjonsnivå, blir sakene ofte sendt tilbake til forskerne for å vinne tid og finne løsninger fram til neste møte. Dermed får man mer tid til å gjøre seg kjent med motpartens ståsted og prøve ut egen argumentasjon.
Kunnskapsdiplomati
Fiskerisamarbeidet er dermed robust ikke bare fordi det dreier seg om fordeling av et økonomisk fellesgode, men også fordi man har organisert det på klokelig vis, og fordi forskningen tillates å spille en såpass stor rolle som den gjør.
I så måte kan man si at det norsk-russiske havforskningssamarbeidet er mer enn et rent naturvitenskapelig samarbeid; det er også et «diplomati» som fungerer som en buffer i det bilaterale forvaltningssamarbeidet – og kanskje også i norsk-russiske relasjoner i nordområdene mer generelt.
«Skulle forskeren oss feile, hva hadde vi da?»
Følg NRK Debatt på
