Forskjell på løftebrudd og løftebrudd

Jeg snakker ofte med fornuftige folk som ikke nødvendigvis er så interessert i norsk politikk. De har det til felles at de har mange andre gode sider. Og de har ofte et felles hjertesukk:

«De bare lover og lyver, disse politikerne.»

Nå som Frp i regjering har forsøkt å sende mulla Krekar ut på landet og ikke ut av landet, aktualiseres slike utsagn.

Det er likevel viktig å huske på at det er forskjell på løftebrudd og løftebrudd. Stor forskjell.

(Denne samlingen eksempler er på ingen måte uttømmende. *=eksterne lenker)

Hva et løftebrudd ikke nødvendigvis er

• Særstandpunkt som det ikke er flertall for, som ikke løftes særlig i valgkamper, eller kommuniseres som realistiske.

Særstandpunkt er langt unna flertall. Selv om partiene får direkte eller indirekte makt vil det ikke være store løftebruddet om du som velger ikke "får igjen" for dette. Som velger kan du samtidig være glad for at ett parti holder fast ved et minoritetsstandpunkt hvis det identifiserer deg, og det kan ha en verdi som et "i en ideell verden, hvis det var opp til meg, ville jeg", fremfor et "dette haster"-standpunkt.

Eksempel: KrF om ekteskapslov*, SV om NATO-medlemskap*.

Spesielt i Bondeviks første regjeringsperiode (1997–2000) var det debatt om at han styrte på en abortlovgivning han og partiet var sterkt imot.

Partiene er ofte ganske ærlige på at slike "løfter" ikke lar seg realisere, derfor er det ikke spesielt graverende løftebrudd.

• (og/eller) Standpunkt et mindretall i et parti står for/uttaler seg om/reiser debatt om

I en valgkamp vil nødvendigvis enkeltpolitikere uttale seg om saker som ikke nødvendigvis følger partilinjen. Det kan formuleres forpliktelser som partiet ikke hefter ved ordlyden for. Størrelsen på løftebruddet blir selvsagt mindre, desto færre som har stått inne for løftet.

Fra sist stortingsvalgkamp kan man trekke frem et løfte/garanti som kom i et intervju*, men allerede er brutt – skal man ta det bokstavelig. Kringkastingsavgiften må fortsatt betales.

Hva et løftebrudd kan være:

• Løfter som langt på vei oppnås / etablerer et prinsipp

Selv om løftene ikke innfris fullt ut, kan de oppfylles i så stor grad at man ikke må kalle det et alvorlig løftebrudd.

Om ikke et problem blir løst på eksakt samme måte som partiet lovet, så kan man ha lykkes i å etablere et prinsipp som på sikt står seg.

Eksempel: Kristin Halvorsen (daværende SV-leder) sa hun skulle gå ut av regjering* hvis det ikke var full barnehagedekning.

Hun brøt løfte i den forstand at hun ikke gikk av selv om det var foreldre som ikke hadde fått barnehageplass til ungene sine.

Å si at SV brøt løftet og ikke oppnådde noe i barnehagepolitikken, er likevel en urettferdig påstand. SV og den rødgrønne regjeringen fikk til en betydelig utbygging av barnehageplasser.

Eksempel: Venstre og Lars Sponheim* gikk i sin tid til valg på å redusere norske Co2-utslipp med 20 prosent fra 1989-nivå innen år 2005.

Dette ble ikke nådd hvis man ser i klimaregnskapet.

Likevel var dette løftet, andre partiers innsats og Kyoto-avtalen med på å etablere et prinsipp for miljø- og klimapolitikk inn i fremtiden.

Hvor store slike løftebrudd er, kan dermed diskuteres.

• Saker som tydelig er resultat av et kompromiss.

Eksempler: Høyre-velgerne fikk aldri høre om noen form for reservasjonsmulighet for leger i spørsmål om aborthenvisning eller prevensjon. Ikke om Kristendom inn i RLE-faget i skolen, heller. Men Frp-velgerne hørte mye om bompenger før de stemte ved sist valg. Saker som tydelig er et resultat av kompromiss vil i mindre eller (like gjerne) større grad oppleves som løftebrudd. Og forsvares med at man ikke fikk flertall for primærstandpunktet, selv om man forsøkte.

• Løfter man i det lengste har prøvd å realisere

Som oftest er det økonomien som setter ned foten. Av og til blir saker for komplekse, praktisk eller kanskje teknisk umulige å løse. Når politikerne vil og vil, men ikke får det til. Kanskje de vanligste løftebruddene.

Eksempler, kronologisk:

• 1977: Ap ville etablere 100 000 barnehageplasser. Fikk til under 40 000 plasser. Mens fem ukers ferie, ble fire uker og én dag.
  (NRKs dekning av barnehageløftet som ikke nås)
  (Se fra NRKs dekning av ferie-løftet)
• 1981: Høyre ville kutte skatter med 7 milliarder kroner i løpet av fire år.
  (Se tv-sak her)

• 1985: «Aps velgergaranti». Lovet kraftig reduksjon av arbeidsledigheten, lavere rente, tredobling av sykehjemsplasser og lavere pensjonsalder. Deler av løftene var også lansert i 1981.

• 1997: Sentrumregjeringen og Jon Lilletun (Utdannelsesminister, KrF) forpliktet seg i regjeringserklæringen til lavere elevtall på ungdomsskolen. (Hør radio-sak her)
• 2005: SVs valgkampstart i 2005 med varm kylling og laks, ble for dyrt å gjennomføre, ikke var det skolekjøkken nok heller. Ble til frukt og grønt.
• 2007: Co2-fangst og -lagring på Mongstad ble aldri fullt ut realisert slik "månelandingen" i nyttårstalen lovet.
• 2009: Aps 12 000 nye sykehjemsplasser ble til tilsagn om tilskudd til bygging av sykehjemsplasser eller heldøgns omsorgstilbud

I utgangspunktet burde dette være mulig å få til (Mongstad skiller seg kanskje ut). Det skal ikke mye til før konkrete, gjentatte, programforpliktede løfter oppleves som klare løftebrudd. Selv om man prøver. Ulempen med barnehage- og sykehjemsløftene er at rikspolitikere lover på vegne av kommunene, som må gjennomføre politikken.

Hva er løftebrudd definitivt er

To brutte løfter peker seg ut.

De har det til felles at de kommer fra to fløypartier i den valgkampen de for første gang skulle inn i regjeringskontorene. De er helt konkrete og målbare. De ble omtalt som vanskelige/urealistiske å nå, lenge før de ble forsøkt realisert.

• SV skulle fjerne all fattigdom* med et pennestrøk*.
• Frp skulle sende mulla Krekar ut av landet "med første fly*", i hvert fall i løpet av 100 dager. Og i det minste i forvaring.

Det skulle være så enkelt, det skulle handle om vilje.

Selv om Bondevik ville få flere ut av fattigdom, og Stoltenberg ville returnere Krekar til Irak, skulle det finnes uprøvde muligheter.

Selv om fattigdom statistisk måles slik at det er vanskelig (noen vil si praktisk umulig) få fjerne all fattigdom.

Selv om menneskerettighetslige forpliktelser gjør Krekar ureturnerbar. Forgjengerne prøvde også. Advarslene mot alternativene haglet. Så viser det seg likevel at kritikerne fikk rett. Da er løftebruddet ekstra tydelig.

• HØR OGSÅ: Kommentator Lars Nehru Sand i samtale med Shaun Henrik Matheson og Mona B. Riise om løftebrudd på Tidenes Morgen på NRK P13.

Derfor trenger vi løftene

Til de som mener at politikere bare lover og lyver pleier jeg å fastholde én ting: De fleste politiske reformer blir det noe av. Valgløftene har en funksjon. Få, om noen, politikere lyver bevisst.

Valgløfter tvinger frem prioriteringer. Vi trenger politikere som tør noe.

Som velger vil du ha så konkrete partiprogram som mulig, ikke mer spissfindige, ulne og forbeholdne enn de allerede er i dag.

Alpinister og skihoppere som er så redde for å falle, at de ikke tør satse, kommer aldri til å vinne særlig mange renn.

Politikere uten realistiske visjoner, kommer aldri til å ta et samfunn inn i fremtiden på en særlig god måte.

Den enkleste måten totalt å unngå løftebrudd på, er selvsagt å unngå å love noe som helst.

Det er ingen god løsning for oss velgere.