Hopp til innhold
Kronikk

Forsker, ta telefonen!

Forskere som er mye i media blir sett på som suspekte av sine kollegaer. De bør heller belønnes.

Martin Cooper

FORSKER MED TELEFON: Martin Copper er en av pionerene innen forskning på mobiltelefoni og trådløs kommunikasjon. Men ikke alle telefoner er like velkomne blant forskere. «De vil ikke for sitt bare liv ha noe som helst med media å gjøre,» skriver psykolog Pål Grøndahl om enkelte av sine forskerkollegaer.

Foto: ELOY ALONSO / REUTERS

Når du skrur på radioen eller leser aviser og magasiner, vil du finne stoff om det aller meste. Det kan være om universets sorte hull, seksualitet, kriminalitet, kreft, teknologi, ernæring og så videre.

Ofte har journalisten spurt en forsker om å komme med siste nytt om utviklingen innen et gitt felt. Er forskeren oppdatert og flink til å formidle, fortsetter du som regel å lytte interessert.

God forskningsformidling er viktig for samfunnet. Ønsket om informasjon er stort, og forskere har kunnskap. Likevel er det ingen selvfølge at vitenskapsfolk stiller opp i media for å formidle sin kunnskap.

Noen forskere ser på telefonen som den var smittet med et ondartet virus når en journalist ringer. De vil ikke for sitt bare liv ha noe som helst med media å gjøre. Så klasker de på røret, og journalisten må slukøret ringe andre som er mer medievennlige.

Jeg har ikke noe vitenskapelig belegg for det, men mitt inntrykk er at kvinner oftere enn menn betakker seg for å uttale seg til media. Jeg har flere kvinnelige kolleger som er dyktigere forskere enn meg (tror jeg). Felles for dem er at de anser en telefon fra en journalist som ondskapen selv, og heller henviser til meg når de blir kontaktet av media.

Det til tross for at de vet mer enn meg om deres felt. Jeg vet ikke hvorfor det er slik. Er menn mer brautende og trives bedre i rampelyset?

Lovfestet formidling

Men hvem kan klandre de som vegrer seg? Mange vil kanskje tro at det ligger en anerkjennelse i å bli ringt opp for å stille opp i en nyhetssending eller liknende. Men nei, så enkelt er det ikke. For ulempene med å stille opp i media kan fort overgå gode intensjoner om å være tilgjengelig for formidling av sin spesialkunnskap.

Forskningsformidling anses som verdifullt og viktig. Så viktig at det ofte vises til at universitetets tre grunnpilarer er forskning, undervisning og formidling av forskningens resultater. Forskningsformidling er til og med lovpålagt i universitets- og høyskoleloven. Der heter det blant annet at det er et mål «å spre og formidle resultater fra forskning, og legge til rette for at institusjonens ansatte og studenter kan delta i samfunnsdebatten».

Noen forskere ser på telefonen som den var smittet med et ondartet virus når en journalist ringer.

Her er det stoff til mang en festtale. Offisielt vil sikkert de fleste akademikere være rørende enige og si at det er utrolig viktig med formidling av forskningsresultater. Men hvorfor vegrer forskerne seg likevel?

Allmennrettet forskningsformidling har tilsynelatende ikke høy prestisje blant vitenskapelig ansatte. En årsak er at den akademiske verden ikke er for amatører. Kritikk sitter betydelig løsere enn ros i forskningsverdenen. Riktignok hender det at det drysser en og annen pris på dem som er riktig talentfulle i formidling, men det hører med til sjeldenhetene. Hverdagen er gråere og mer angstpreget.

Sa jeg det helt riktig, kunne det misforstås? Var det en formulering som kom skjevt ut? Uttalte jeg meg i tråd med mitt felt sin offisielle politikk? Dersom man bommet litt er veien kort til en irettesettende kommentar under lunsjen dagen etter.

Ingen uttelling

Helt sentralt er spørsmålet om akademikere har noe målbart igjen for å formidle, bortsett fra en opplevelse av å bli «stimulert av tv-studioenes livgivende klima», som en kollega uttrykte det.

Nei. Forskningsformidling vil ikke telle noe som helst for den unge forskerspiren som ønsker å kvalifisere seg til professortittel. Mantraet er fortsatt: Publiser eller forsvinn! Og helst skal det publiseres i internasjonale tidsskrift som skårer høyt på siteringer. Slik publisering kommer imidlertid ikke den jevne nordmann til gode, for de leser ikke slike tidsskrift.

Kritikk sitter betydelig løsere enn ros i forskningsverdenen.

Forskerspiren vil også få uttelling for å holde vitenskapelige innlegg på internasjonale konferanser og å dra inn penger til store prosjekter. Men å holde populærvitenskapelige foredrag, kurs, utstillinger og skolebesøk teller ikke. Det gir heller ingen uttelling å skrive kronikker i aviser eller opptre i radio og TV.

Hvorfor skal forskere da holde på og risikere å bli kalt mediekåt? Det kan i alle fall argumenteres for at det er viktig å kunne formidle det man har funnet via forskningen. Både fordi man da faktisk er i stand til å «selge» sine funn og fordi viktig kunnskap kan komme flere til gode enn bare i lukkede og elitistiske sirkler.

Akademisk uttelling

Jeg har noen ganger irritert meg over at et lite knippe forskere går igjen i mediene. Men det kan skyldes at mange forskere rett og slett har slengt på røret når ivrige journalister har ringt. Selv har jeg besvart telefonen fra journalister i flere år, skrevet kronikker, deltatt i debatter og sagt ja til å opptre i tv-studioenes «livgivende klima».

Jeg tror ikke mange gjør det uten at man trives med det. Akademisk gir det ingen uttelling overhodet. Tvert imot. Fra enkelte fagmiljøer har jeg blitt ansett som nærmest suspekt. En slang til meg i forbifarten at «folk mener at du ønsker å være i rampelyset for enhver pris», og hastet deretter videre i sin viktige professorgjerning.

Men fra Kari og Ola nordmann har jeg hørt mye positivt, blant annet at jeg kan snakke slik at folk forstår. Og det er fint å høre.

Tross alt bør forskere formidle. Men det bør gi akademisk uttelling. Det holder ikke bare med festtaler.

Følg debatten: Twitter og Facebook