Kommentar

Fornuft, følelser og Høyblokka

Høyblokka er langt fra pen og koselig. Men debatten om hvorvidt den skal få stå kommer til å bli emosjonell, sterk, morsom og bitende.

Høyblokka etter bomben (23. juli 2011)

Høyblokka dagen etter terrorangrepet i juli 2011.

Foto: KRIPOS / Scanpix

Dette kommer til å bli en litt personlig Ytring.

Om fornuft og følelser. Men først og fremst skal det handle om Høyblokka.

For selvsagt er det lov å bruke hodet, men jeg kjenner at når det gjelder den, så renner det på med følelser. I går kveld ble jeg sittende og se på bilder. Det tok tid. Det finnes så mange. Gamle og nye.

Pen er den ikke. Koselig, langt ifra. Rettvinklet og stivbeint, men rak og sterk som bare det etter 55 år og endatil et terrorangrep.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Et av de vakreste øyeblikkene

Og det er nå jeg skal bli litt personlig. For et av de vakreste øyeblikkene i min skoletid var da den nye formingslæreren på Åset Skole, Jarle Øien, kom inn i klasserommet og ba oss hive linjaler og viskelær veggimellom. Jeg tror det var i femte klasse.

For et øyeblikk! Der hadde vi sittet og tegnet Høyblokka-lignende bygg, så kommer denne mannen og setter oss fri. Jeg takker ham fortsatt.

Agnes Moxnes, kulturkommentator i NRK

– Kast det, sa han. Vi trodde ikke det vi hørte, men kastet gjorde vi. Kastet med herlig og opprørsk kraft.

For et øyeblikk! Der hadde vi sittet og tegnet Høyblokka-lignende bygg, så kommer denne mannen og setter oss fri. Jeg takker ham fortsatt.

-Naturen er aldri rettlinjet og den repeterer seg ikke, sa han.

Så ikke bare mislikte vi Utdanningsministeren da vi som gymnasiaster sto utenfor Høyblokka og protesterte mot en eller annen reform på 70-tallet, vi foraktet kanskje først og fremst synet av den totalt utilnærmelige Høyblokka. Det perfekte bildet på et lukket politisk system, i alle fall for den opprørske ungdomsgenerasjonen. Endatil tegnet av en arkitekt som hadde forlest seg på rette linjer og det repeterende uttrykk.

HØR OGSÅ: Debatt om Høyblokka i Kulturnytt

Knekkene, krakeleringene, det ufullkomne

Men så sitter jeg altså her da, sommeren 2013, og ser på bilder av Høyblokka. Bilder fra før og etter 22. juli. Bilder som går tett innpå betong, kunst, trappeløp, fondvegger og resepsjonsområder. Og det er da, særlig når fotografiene av et istykkerrevet bygg dukker opp, at det skjer noe. Jeg begynner å tenke på faren min.

Det er ikke det perfekte vi elsker hos dem vi er glad i, det er knekkene, krakeleringene, det ufullkomne.

Agnes Moxnes, kulturkommentator i NRK

En av de siste gangene jeg så ham. Han sto på Gardermoen, med ryggen mot meg, lent til en stokk, og jeg så bare den tynne, smale, gamle nakken hans. Den en gang så sterke mannen så plutselig så forsvarsløs ut.

Og det er akkurat da jeg skjønner at drømmen om det perfekte er en løgn. Det er ikke det perfekte vi elsker hos dem vi er glad i, det er knekkene, krakeleringene, det ufullkomne.

Debatten kommer ikke til å handle om penger

27. juni i år fikk Rigmor Aasrud en Konseptutvalgsrapport som konkluderte med det ikke er «samfunnsøkonomisk riktig å bevare Høyblokka» og at det vil være «store gevinster ved å bygge nytt».

Men leser man denne rapporten, vil man se at forskjellen på kostnadsbruk og effektivitet er temmelig små om man river Høyblokka eller ikke. Høyblokka kan moderniseres og den kan knyttes til de andre byggene i et nytt regjeringskvartal.

Og så kommer det til å handle om følelser. Hos dem som opplevde 22.juli på kroppen, hos Oslos innbyggere, hos folk i Finnmark og i Bergen som er skikkelig drittlei av all debatten om arkitektur og byggesaker i hovedstaden.

Agnes Moxnes, kulturkommentator i NRK

Det er med andre ord ikke penger og samfunnsøkonomi det kommer til å handle om når denne debatten tar av.

Det kommer til å handle om hvorvidt noen bygg bør bevares fordi de er unike og har stor historisk verdi.

Det kommer også til å handle om hvilken myndighet Riksantikvaren skal ha. For så langt har Riksantikvaren vært helt klar i sin anbefaling av å la Høyblokka stå.

LES OGSÅ: Riksantikvarens om hvorfor Høyblokka må få stå

Og så kommer det til å handle om følelser. Hos dem som opplevde 22. juli på kroppen, hos Oslos innbyggere, hos folk i Finnmark og i Bergen som er skikkelig drittlei av all debatten om arkitektur og byggesaker i hovedstaden. Og hva med dem som synes vi bevarer altfor mye, eller bare tenk på norske arkitekter som elsker Høyblokka-arkitekturen, nesten alle som en.

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter

Kommer til å ta tid og oppmerksomhet

Og når denne debatten kommer, da blir den emosjonell, sterk, morsom, bitende og den kommer til å ta både tid og oppmerksomhet. Så, så langt prøver partiene å holde denne Høyblokka unna valgkampen. Miljøvernminister Bård Vegar Solhjell (SV) sa i Dagsrevyen i går at han går inn for bevaring.

SE I NETT-TV: Solhjell om Høyblokka

Det sier noe om at han støtter Riksantikvaren, det gir oss et hint om hvor SV går, men dessuten forteller han oss at han vil bevare et bygg hans egen regjeringstid for alltid vil bli knyttet til.

Så hvis Frp nå bestemmer seg for å alliere seg med dem som vil «rive skiten», så kan det jo være fordi de stadig hører at Høyblokka er et bilde på det moderne, sosialdemokratiske Norge.