Jeg klikker på lenken, en smule usikker: «Politiet spredte 200 unge på fest.»
Det kan da vel ikke være mulig, men allikevel har jeg en dårlig følelse. Den nordnorske tiraden som så unnslapp meg egner seg ikke på trykk.
Det er i Trondheim, det er studenter, det er feiring av masteroppgave.
Nå er jeg lei. Jeg er lei av å høre om at unge topper listene over smittede i denne byen, og jeg er lei av studenter som ikke er villige til å ta inn over seg hvilket ansvar de faktisk har.
Alt jeg hører, er klaging over at de blir ilagt skyld.
Men hva er dette, da? For vet dere hva det høres ut som? Student til student: Dette her er å drite i det samfunnet dere nå skal ut og være med på å forme. Dere har gjennomført en bragd! Dere feirer at dere er ferdige med et langt studieløp. Det er godt gjort da!
Men så ufattelig kjipt at den utdannelsen dere har, ikke har gitt dere etisk retningssans. Evnen til selv å tenke over hva som er rett og galt.
Evnen til å være vis, og utvise skjønn.
Jeg vet dere er vant til å få så ørene flagrer av «eldre», de som er dobbelt så gamle som dere og opp. De som er så fjerne for dere. De som holder en pekefinger over dere og kjefter, og så kommer studentorganisasjoner og samskipnaden og tar dere i forsvar fordi mental helse tross alt er viktig.
Men kan jeg, kjære medstudenter, minne dere om hvordan «ståa» er utenfor den boblen dere befinner dere i?
Vi har den verste smittetoppen Trondheim har sett siden jul, og akkurat nå kan det se ut som vi må vente lenge på en åpning. De fleste av dere har opplevd oppturer og nedturer på universitetet. Dere har hatt jobber, fått dere kjæreste, skapt minner. Dere har vært studenter ved et flott universitet, som har gjort det de har kunnet for å gi dere muligheten til å fullføre graden dere nå har levert inn.
For en takk dere gir.
Sist jeg skrev her på NRK Ytring var jeg på tampen av et annet løp. Da skrev jeg om hvor redd jeg var som en ung student i risikogruppen, under aktiv kreftbehandling, «Kjære Norge, jeg er redd».
Det jeg ikke nevnte, var hvor ufattelig takknemlig jeg var (og enda er) for at jeg befant meg i Trondheim når det allikevel skulle bli så galt. Denne byen har tatt vare på meg i en periode hvor jeg har vært mest sårbar. Jeg hadde kreft, trengte behandling og ble godt ivaretatt.
Takket være vaksinen trenger jeg ikke være like redd lenger, som det jeg var.
Nå er jeg bare sint. Jeg er sint fordi det finnes mennesker som ikke kan få vaksinen, fordi de er for svake. Jeg er sint fordi lærere har stått til knes i smitte, uten å få tilbud om den vaksinen jeg har fått. Jeg er sint fordi helsearbeidere er utslitt.
Jeg er sint fordi det virker som om dere ikke bryr dere.
Klokken er fem nå, og solen står opp. Om få timer kommer det til å komme nye, offisielle smittetall fra kommunen.
Det får meg til å lure på hva de samme tallene vil bli om en uke. Jeg lurer på om det var en på festen deres som brakte med seg viruset, og om en gjeng med Norges unge, håpefulle fortsetter å legge press på en by som nå er på bristepunktet.
