Forløsende og forpliktende

Koftene måtte vrenges før en beklagelse føltes rett.

Etter årevis med kamp fikk samene i går en avgjørende viktig anerkjennelse. Stridens kjerne er langt fra løst. De store rotorbladene surrer og går rundt og rundt mens du leser dette.

Konflikten mellom reindriftssamene, vindkraftutbyggerne og staten som konsesjonsgiver har gått i ring i over 500 dager etter at Høyesterett konkluderte med at konsesjonen aldri burde vært gitt.

Regjeringens uforbeholdne beklagelse og karakterisering av vindkraftkonsesjonen på Fosen som krenkelse av menneskerettighetene kom på overtid, men kanskje i tide.

Denne ukens demonstrasjoner foran departementene, Stortinget og til slutt slottsplassen har flyttet regjeringens posisjon og fått fremdrift i en fastlåst konflikt.

Storsamfunnets beklagelse var nødvendig for å få tillit og for å få partene til bordet. Derfor var det avgjørende viktig.

Fra bristepunkt til nullpunkt

Beklagelsen og innrømmelsen av at konsesjonen bryter med menneskerettighetene bygger også fallhøyde. Det er et A, ikke et Å.

Beklagelsen er en erklæring, handlingene må følge opp og være i samsvar for å gi ordet et innhold.

Statsminister Jonas Gahr Støres understreking til frokost fredag om at dette er et pågående menneskerettighetsbrudd, viser at han selv tar inn over seg at ordbruk han ikke ville gå med på mandag, er rett å bruke.

Tilliten var på bristepunktet. Nå er den i beste fall på et nullpunkt. Tiden som kommer, vil vise om regjering og storsamfunn går i pluss.

Regjeringen «utelukker nå ingen løsning» i Fosen-saken. Det må inkludere løsningen som er Sametingets hovedkrav: At alle de 150 vindturbinene fjernes så raskt som mulig.

Dette var regjeringen tydelig på at ikke var en nødvendig tolkning av høyesterettsdommen, senest på mandag.

Da viste man til at dommen ikke sier noe om hva som skal skje, og at høyesterettsjustitiarius selv har understreket at full tilbakeføring av natur ikke er et krav.

Kanskje er regjeringens politiske handlingsrom mindre enn det juridiske, gitt at man fortsatt ønsker en tillit mellom urfolk og storsamfunn. Fosen-saken er blitt større enn seg selv.

Langt fra noe løsning

Regjeringen, Sametinget og reindriftsaktørene og vindkraftutbyggerne må nå raskt avklare om avbøtende tiltak er nok. Det kan være snakk om midlertidig driftsstans eller tilbakeføring av natur i deler av anlegget – enten noen av turbinene og/eller anleggsveier. Det kan være snakk om å finne erstatningsareal.

Det kan også være aktuelt å la turbinene stå noen år til, men avtale en sluttdato frem i tid når anlegget skal vedlikeholdes eller fornyes.

Det kan være en løsning å nedskalere vindparken, men hovedkravet fra dem som nå har fått en offentlig beklagelse er like fullt full stans, snarest mulig.

Det har sine sider for storsamfunnet. For å si det forsiktig. Vindkraftaktørene har fått en konsesjon og handlet i god tro med rettigheter i hånd deretter. Milliarder er investert. Å endre disse forutsetningene, uansett grunn, vil bli dyrt for staten.

Kraftsikkerhet, strømpris og CO₂-utslipp vil også påvirkes dersom vindkraftanlegget må stenges.

Utgangspunktet for vindparken var en prekær kraftkrise i Midt-Norge. Mobile gasskraftverk stod klare til bruk. Da var klimakampen å få fortgang på vindkraft. Nå er kampen for natur, kultur og identitet og å få det fjernet.

Storsamfunnets interesser mot urfolkets rett er kjernen i denne saken.

Slik vil det være i atter andre arealkonflikter i Midt-Norge og Nord-Norge. Strøm skal produseres og distribueres også der. I økende grad også der.

Det er derfor Fosen-saken er større enn seg selv. Det er derfor beklagelsen er så viktig.

Hvis den ikke viser seg å være lite verdt.