Kronikken fra «utslitt trebarnsmor» på NRK Ytring har skapt mye debatt. Moren er skuffet over at «mommo» og «moffa» er på egotripp og ikke ønsker å bruke tid med barnebarna i ferien.
Men kan det tenkes at «mommo» og «moffa» også opplever at den yngre generasjonen kjører sin egen «egotripp»?
Den yngre generasjonen er foreldre på en annen måte enn den nåværende besteforeldregenerasjonen var. I debatten om besteforeldrenes feriepreferanser savner jeg at vi diskuterer dette ikke bare som individuelle forhold, men som et samfunnsfenomen.
Vi lever i et samfunn der småbarnsforeldre kjenner seg slitne, der kvinner stresser så mye at de skulker jobben og våkner om natten fordi yoghurten til barnas matpakke ikke er kjøpt inn, slik Kamille-redaktør Madeleine Strand har beskrevet det. Dette stresset skaper antagelig også mange utmattede menn.
Strand vil bli tatt på alvor og ikke bli bedt om å slappe av. Men hva annet er det egentlig å si? Det er når stress tar overhånd at vi må si: «slapp av!».
Kutt ned på aktiviteter hvis det blir for mye, og si oftere nei til noe som «må» gjøres. Vi bør diskutere åpent de valgene vi tar og hvordan vi lever. Det bør vi ikke gjøre for å dømme hverandre, men for i fellesskap senke kravene og skuldrene.
«Utslitt trebarnsmor» kritiserer besteforeldregenerasjonen for å dra på turer, og prioritere egentid og selvrealisering foran barnebarna.
Men hva er det barnas foreldre blir så slitne av? De drar jo også på turer på fjellet og helgeturer til New York. De trener, går på kurs og møter venner.
Foreldre «følger opp» barna, som det heter i dag, og det ofte med høy intensitet. Foreldrenes ambisjoner leves også ut gjennom barna – for noen barn blir det aktiviteter utenfor huset hele fire kvelder i uken. Små barn bruker mye tid på lekselesing med foreldrene etter skolen. Denne tiden foreldre og barn har sammen, kunne ha vært brukt annerledes. Slitne barn og voksne får ikke nok frirom. Altfor mye av tiden er organisert.
Det må kunne gå an å være hjemme en vanlig tirsdagskveld og ikke finne på noe spesielt.
I tillegg skal boligen pusses opp og maten være riktig, og følge de til enhver tid førende retningslinjer for kosthold. Hvor mange nåtidige besteforeldre levde slik da de selv var foreldre? Alt var ikke så arrangert. De trengte heller ikke vise fram hvor gode foreldre de var.
Voksen- og familielivet har blitt et identitetsprosjekt som vi setter mange krefter inn på å gjennomføre med glans. Derfor blir det også en slags «egotripp».
Dagens foreldre har bedre råd og mindre jobb enn forrige generasjon. Alt burde ligge til rette for at de ikke ble så slitne.
Så hvis man er så sliten, så man faktisk tørre å stille seg selv noen modige spørsmål om hvorfor man må gjøre alt så perfekt? Hvorfor gjør vi alle disse tingene?
Foreldrene må skjerpe seg. De må endre holdninger og oppfatninger til hva de skal rekke.
Vi er så konsensussøkende i Norge. Vi heier hverandre fram, men burde vi blande oss mer inn i hverandres liv? Tør vi be naboen om å droppe én av de fire fritidsaktivitetene for barna? Kan vi foreslå å erstatte langhelgen i utlandet med å heller bare «chille» hjemme? Vil vi invitere andre til å blande seg inn i vårt liv?
Stresset er til dels selvpåført, til dels påført av samfunnet. Mediene bygger opp om en forestilling om alt det vi må gjøre for at prosjektet gjennomføres til perfeksjon. Selv bygger vi videre på den forestillingen, blant annet på sosiale medier, der vi viser fram alt det strålende vi og barna våre får til.
Selv har jeg voksne ungdommer og ikke barnebarn. Men jeg håper å kunne ta del i eventuelle barnebarns liv, og at jeg kan være en hjelp for mine barn. Samtidig skal jeg fortsette å utnytte min kompetanse og tid på annet enn barn og barnebarn, og jeg må ha rom for å dyrke interesser utenfor familien.
Sånn vil jeg holde meg aktiv og til nytte lengst mulig. Da kan det hende jeg også blir oldemor!
Les kronikken til utslitt trebarnsmamma:
