Arrogante byråkrater i Nav, skriver kommentator Arne Strand i Dagsavisen om de Nav-ansatte. Domstolene har sviktet, sier professor Jan Fridthjof Bernt.
Media har ikke gjort jobben sin, påpeker tidligere stortingspolitiker Snorre Valen.
Stortinget og regjeringen får passet påskrevet rund baut. Men kan vi isolere ansvaret for NAV-skandalen til noen få maktmennesker med spesielt dårlige holdninger?
Nei, vi har sviktet alle sammen.
Hva har skjedd med oss?
Det er vanskelig å legge merke til at ens egne holdninger glir ut. Det skjer gradvis, over tid. Men det er ingen tvil om at det har skjedd en endring i landet vårt.
En gang hadde vi et samfunn der statsministeren kommenterte en høy vekst i trygdeutbetalingene slik:
«Dette er uttrykk for en seier for fellesskapstanken, og tanken om solidaritet mellom samfunnsgrupper og landsdeler.»
Einar Gerhardsen smilte i stille glede da han sa dette. Hva har skjedd når et slikt utsagn er så utenkelig i dagens langt rikere Norge?
«Mange som jukser»
Gerhardsen visste godt at det lå en utfordring i å ha sterke sikkerhetsnett. Forskjellen i dag er at vi har utviklet en sterk forakt for store grupper mennesker som trenger hjelp.
Vi gir til TV-aksjonen, går i demonstrasjonstog og signerer underskriftskampanjer på Facebook.
Men når hørte du sist noen forsvare trygdemottakere – uten å kvalifisere uttalelsen med at det «nok er mange som jukser»?
Og hvordan kan det ha seg at det eneste handlingsrommet politikerne finner i EØS-avtalen er nettopp der nasjonal politikk rammer mennesker med dårlig helse, svak økonomi og lav status?
«Hva jobber du med, da?»
De som «går på Nav» har et stigma. Vi har forståelse for enkelttilfellet, for tanta som var i en bilulykke og nå er ufør. Men de blir mistenkeliggjort som gruppe.
For det er umulig for folk å vite sikkert om du faktisk ikke er i stand til å jobbe litt – med mindre du har åpenbare og store skader.
Denne tvilen har blitt gjentatt av fremstående politikere så lenge at tvilen har blitt til en sikkerhet om det motsatte: De fleste som ber om hjelp, har bare ondt i viljen. De er juksere. Det finnes ikke grunnlag for en slik påstand, men fakta har aldri stanset en god fordom fra å spre seg.
Historien om at store grupper feilaktig får støtte fra Nav kaster en grå skygge over livene til mange som må be om hjelp. De ser tvilen, mistanken og forakten i medmenneskers øyne daglig.
Hver gang de må svare på spørsmålet: «hva jobber du med, da?».
«Trygdesvindlerne»
Da ei dame ble nektet å reise ut av landet for å besøke sin døende søster, var det ingen som hevet røsten. Da huset til en mann gikk på tvangsauksjon for å drive inn tilbakebetaling til Nav, var det ingen som sa noe.
Straffereaksjonene har vært allment kjent. Ikke en kjeft har forsvart «trygdesvindlerne».
Reagerer vi nå fordi disse menneskene har blitt urettferdig behandlet, eller kun fordi loven har blitt tolket feil? Er det lidelsen eller systemsvikten vi reagerer på? Jeg tror det siste.
Vi reagerer ikke nå fordi disse menneskene har vært urettferdig og nådeløst behandlet, men utelukkende fordi behandlingen var basert på en feil lovforståelse. Samtidig som vi gråter krokodilletårer for mennesker vi har ignorert i mange år.
Vi synes ikke synd på NAV-ofrene. Ikke egentlig.
«De fortjener det»
Det er helt åpenbart at det er et element av klassejustis i NAV-skandalen.
Hadde en millionær blitt forsøkt behandlet slik, ville saksbehandlere tatt et skritt tilbake for å sikre seg mot rekylen en feilvurdering kunne gi. Dommere, stortingsrepresentanter og ministre ville ha vurdert risikoen som for stor til å kjøre på – uten en meget høy grad av sikkerhet.
Risikoen vurderes annerledes for de mest utsatte blant oss.
Ofrene har lite penger og makt, og en total mangel på status. De er hjelpeløse og ufarlige, og dermed uten respekt.
Når de oppfattes som potensielle juksere, ender det med at vi ikke ser dem som verdig et forsvar. De som har behandlet NAV-ofrene dårlig, har bare tenkt det samme som flertallet: De fortjener det. De er sikkert skyldige.
Saksbehandlingen har simpelthen reflektert en overbevisning – en for-dom.
De usynlige
Denne fortellingen styrkes av at de hjelpetrengende har mislyktes i verdens beste land.
Mens enormt mange boligeiere har blitt millionærer på boligprisveksten, har denne gruppen «feilet». Hvordan ble «utskuddene» så ressurssvake?
Det finnes et galt, men enkelt og politisk salgbart svar: at de ikke prøver.
«De sitter hjemme i sofaen, røyker rullings og ler av skattebetalerne som dekker husleia.»
Veldig få av oss har motsagt denne historien. Vi har ikke villet legge vår egen troverdighet på blokka for å forsvare en gruppe som blir angrepet av politikere og medier i ville oppslag om «uføre-eksplosjoner» og snyltere som eter i seg pensjonen vår.
Disse menneskene byr oss så imot at de er blitt usynlige.
Vi har latt dem stå alene mot systemet og politikere som vil være tøffest i klassen. Disse gruppene klatret i retning mer likeverd. Men nå har de rast nedover rangstigen igjen, til et sted der de kan herses med av et samlet samfunn.
Vi har skylda
I NAV-skandalen har politi, domstoler, storting, regjering og media latt være å stille spørsmål. Det er det en grunn til.
De bor i det samme samfunnet som oss, og har hørt den samme historien om at våre medmennesker ikke er til å stole på.
Men denne historien er feil. Maktpersonene som har fortalt den, må bli motsagt. Vår taushet har styrket dem i troen, og forsterket problemet.
Samfunnet rakner uten tillit. Etter at NAV-direktøren og ministeren har gått av, må vi kreve at Nav begynner å fungere for folk, ikke mot dem.
Det er mange som har sviktet i denne saken, men vi har åpenbart en liten bit av skylda alle sammen.
