NRK Meny

Fordelingspolitikk à la Trump

I det nye USA er handelsbarrierer den nye fordelingspolitikken. Hvor lenge klarer Amerika seg uten meksikanerne og billige varer fra Kina?

MEXICO-US-BORDER

President Donald Trump har lovet å bygge en mur mot Mexico, og snu handelsunderskuddet ved hjelp av toll på importerte varer. Handelsbarrierer kan få alvorlige følger for amerikansk økonomi på lengre sikt, skriver kronikkforfatteren. Bildet viser en del av dagens grensegjerde, sett fra meksikansk side.

Foto: GUILLERMO ARIAS / AFP
Ole Egil Distad Andreassen
Førsteamanuensis i juss og økonomi ved Handelshøgskolen, Universitetet i Tromsø.
Kronikkvignett Ytring

I USA handler innvandrings- og handelspolitikk om fordeling. I motsetning til i Norge, er ikke skattepolitikk et akseptabelt virkemiddel for slikt i USA. Den amerikanske drømmen er å bli rik, og dersom man en gang skulle lykkes, vil man ikke betale mer skatt.

Derfor lovet Trump økte inntekter til arbeiderne. Det skal skje gjennom handelsbarrierer og mindre innvandring. Når det blir dyrere å importere, kan den amerikanske arbeideren jobbe med å erstatte importen. Når innvandringen reduseres, og kampen om jobbene likeså, kan den samme arbeideren kreve bedre betalt.

Kjent oppskrift

Å erstatte import med egen produksjon, er en økonomisk klassiker for land som vil fremskynde industrialiseringen. Det ble prøvd i etterkrigstiden i Latin-Amerika og var grunnlaget for de japanske mirakelårene fra 60 til 80-tallet. Men metoden fungerer ikke i lengden. Dersom man lager noe på en dyr måte i stedet for å kjøpe det billig, blir man ikke rik. Landene i Latin-Amerika devaluerte gang på gang for å opprettholde konkurransekraften, og Japan stagnerte i tjue år.

Dersom man lager noe på en dyr måte i stedet for å kjøpe det billig, blir man ikke rik.

USAs flørting med handelsbarrierer etter krigen hadde blandet resultat. Best fungerte de når de beskyttet spesifikke industrier som var i ferd med å tape innovasjonskappløpet. Reagan beskyttet bil- og elektronikkindustrien fra bedre og billigere japanske produkter med opp til hundre prosent tariffer. Det er tvilsomt om dette kom forbrukerne til gode i det lange løp; mest økte det nok profitten for de amerikanske eierne.

Proteksjonistisk industrialisering fungerte derimot bra for USA etter borgerkrigen. Det var en tid med høy innvandring, teknologisk og finansiell innovasjon, og mange spirende industrier. Det var der latinamerikanerne og japanerne fikk ideen. Men kan handelsbarrierer fra Lincolns tid fungere som fordelingspolitikk for en moderne økonomi i det 21. århundre?

USA er et stort, relativt isolert land. Det er rom i industri og arbeidsstyrke for å øke produksjonen. Med det nye regimet, blir det mindre miljø-, forbruker- og finansregulering. Selv om landbruket baserer seg på ulovlige innvandrere, bor om lag 85 % av dem allerede i USA, så en vegg mot Mexico vil ikke nødvendigvis føre til økonomisk krise når innhøstingen kommer.

Fordel for de få, ulempe for de mange

Fordelingspolitikk i seg selv hindrer ikke vekst. Sosial mobilitet er viktig for effektiv fordeling av arbeidskraft og intellektuell kapital. Men fordelingspolitikk har en pris. I USA har den uendelige tilgangen på billige produkter fra utlandet gitt folk et materielt tilfang som var utenkelig noen tiår tilbake. Hva skjer når amerikanerne ikke lenger kan kjøpe billige, enorme fjernsyn laget i Kina? Som forbrukere vil alle tape, mens bare noen arbeidstakere vil tjene på en ny isolasjonisme.

Som forbrukere vil alle tape, mens bare noen arbeidstakere vil tjene på en ny isolasjonisme.

Trumps mål er å fordele inntekt fra utlandet tilbake til USA. Sannsynligvis bytter han lønnsøkning for noen få mot generelt lavere økonomisk vekst. Å begrense innvandring, og dermed tilgang på intellektuell kapital, og import, slik at man får en mindre effektiv verdikjede, gjør at investeringer skaper mindre vekst. Men ikke med en gang. Spørsmålet er hvor lenge det populistiske eksperimentet kan holdes gående.

Lønningene i tilgodesette industrier vil stige ettersom produksjon flytter hjem. Veksten vil kunne forlenges en stund ved å oppgradere infrastrukturen, og økonomisk stillstand ellers i verden kan støtte USAs konkurransekraft. I beste fall leder det til en ny bølge med innovasjon.

Trenden blant vestlige selskaper er allerede å flytte produksjon hjemover, fordi roboter nært markedet kan tilpasses etterspørselen raskere enn en fabrikk i Østen. Men slik innovasjon krever globale oppfinnere, og Trump må passe seg for ikke å skremme bort den som skal grunnlegge det neste Apple.

Trump må passe seg for ikke å skremme bort den som skal grunnlegge det neste Apple.

Møter veggen

Det er risikosport å spå valutaendringer, men vi kan se på et mulig scenario: For å opprettholde konkurransekraften under et mindre effektivt produksjonsregime, må dollaren til slutt presses ned. Så lenge verden anser USA som det tryggeste stedet å investere, holdes dollaren sterk og amerikanerne kan fortsette å kjøpe kinesiske fjernsyn, til tross for tariffer. Men politisk ustabilitet, for eksempel at presidenten angriper dommerstanden, endrer det inntrykket.

En lavere dollar skaper en illusjon av høyere lønninger og stigende aksjemarkeder. Men dollaren kan ikke presses for lavt, for dersom rentenivået til slutt må opp for å stabilisere økonomien, blir det dyrere for USA å betjene statsgjelden. Dette vil begrense muligheten til å holde løfter om skattekutt. Til slutt, uten handel, vil veksten stoppe opp.

Uten handel vil veksten stoppe opp.

Hvor lenge det kan holdes gående, blir et sjansespill med markedets mentalitet og hvor lang tid det tar før de som skulle tjene på at all produksjonen kom hjem, oppdager at det blir dyrere å handle på Walmart.

Før eller senere kommer lærdommen fra historien. Markedene må åpnes, eller man må overbevise folk om å akseptere en lavere levestandard.

Og er det en ting amerikanere ikke liker, er det lavere levestandard.

Ole Egil Distad Andreassen er førsteamanuensis i juss og økonomi ved Handelshøgskolen, Universitetet i Tromsø. Han pendler mellom Oklahoma og Nord-Norge.