NRK Meny
Kronikk

Fordeling mot fattigdom

NRK har fortjenstefullt satt søkelyset på fattigdom i programserien «Hvorfor fattigdom», som avsluttes i dag. Regjeringen har utviklet en treffsikker politikk i kampen mot fattigdom, der hovedbudskapet er rettferdig fordeling, skriver utviklingsminister Heikki Holmås (SV).

Valgkø Sierra Leone
Foto: Rebecca Blackwell / Ap

Fra 1990 til 2008 ble det 620 millioner færre fattige i verden. Samtidig har ulikheten mellom rike og fattige snarere økt enn minsket.

Det siste tiåret har mange land opplevd stor økonomisk vekst. Det er skapt arbeidsplasser og det har åpnet seg nye investeringsmuligheter. I mange utviklingsland ser vi likevel en utvikling som ligner den vi hadde under den industrielle revolusjonen i Europa: Den gangen, for 200 år siden, fikk mange det økonomisk bedre fordi enda flere jobbet 12-timersdager under umenneskelige forhold, og til en lønn de så vidt overlevde på. Dette er dessverre stadig en realitet i mange land.

Grensen for å regnes som ekstremt fattig går ved en inntekt på 1–2 dollar om dagen. Det er ikke til å dø av, men det er ikke nok til å fø en familie.

Grensen for å regnes som ekstremt fattig går ved en inntekt på 1–2 dollar om dagen. Det er ikke til å dø av, men det er ikke nok til å fø en familie.

FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.

Vekst er ikke nok

Økonomisk vekst alene er verken nok til å avskaffe fattigdommen eller redusere gapet mellom fattige og rike. I det første «Hvorfor fattigdom»-programmet sier nobelprisvinner i økonomi, Joseph Stiglitz:

«Før trodde vi at om vi bare skapte rikdom i et samfunn, så ville den automatisk sildre ned, komme alle til gode og gjøre slutt på fattigdommen. Nå vet vi at det var totalt nonsens».

Dette stemmer godt med norske erfaringer. Vår erfaring er at en velfungerende stat som krever inn skatter og bruker inntektene på utdanning, helse, infrastruktur og sosiale ordninger, er en forutsetning for at alle mennesker skal få arbeid og bidra til vekst og utvikling. Den norske modellen inkluderer også avtaler mellom partene i arbeidslivet slik at bedre produktivitet også kommer arbeidstakerne til gode gjennom bedre lønninger.

Vekst og likhet er selvforsterkende

Økonomisk vekst alene er verken nok til å avskaffe fattigdommen eller redusere gapet mellom fattige og rike.

Det er også viktig med medvirkning fra organisasjonene som har kjempet fram kvinners rettigheter og plass i arbeidslivet og organisasjoner – og ikke minst fra velgerne som holder myndighetene ansvarlige for politikken som føres.

Analyser fra Den asiatiske utviklingsbanken og andre støtter våre erfaringer, og kopler vekst og likhet sammen i en selvforsterkende sirkel: en mer rettferdig fordeling gir høyere vekst.

Analyser fra Verdensbankens viser dessuten at én prosent økonomisk vekst gir en fattigdomsreduksjon på fire prosent i land med stor likhet; i land med stor ulikhet har økonomisk vekst derimot liten effekt på fattigdommen.

Kopler vekst og likhet sammen i en selvforsterkende sirkel

Utfordringer i Zambia

Dette er kunnskap som vi trekker på i utviklingspolitikken. I Zambia, som vi besøkte i gårsdagens film i «Hvorfor fattigdom»-serien, har vi siden 2005 samarbeidet for å få økt skatteinntektene fra kopperindustrien. 80 prosent av landets inntekter kommer fra salg av kopper, og utenlandske eiere har hatt svært fordelaktige skatteavtaler.

I dag, blant annet takket være norsk støtte, er skatteregler og royalty-ordninger endret. Zambias inntekter fra sektoren har økt med flere hundre millioner dollar. Skatt kan sikre at et land rikt på naturressurser har utvinningsindustri som hele befolkningen får inntekter fra.

Samtidig har Zambia fortsatt mange fattige, og store utfordringer når det gjelder å bruke skatteinntektene til fordel for brede lag av befolkningen. I den politiske dialogen med både Zambia og andre land framhever vi derfor fordelen med en bedre fordelingspolitikk samtidig som vi støtter institusjonsbygging og utvikling av godt styresett.

FØLG DEBATTEN: @NRK Ytring på Twitter.

Flere kvinner i arbeid

Globalt er en halv milliard flere kvinner kommet i lønnet arbeid de siste 30 årene. Dette har bidratt til økonomisk vekst, men det har også en viktig fordelingsside fordi kvinner uten inntekt ofte er blant de aller fattigste. Erfaringene fra Norge, der norske kvinners økte yrkesdeltakelse har gitt en formidabel samfunnsøkonomisk gevinst, gir ytterligere argumenter for vår innsats.

Rafea fra Jordan, som vi så i det fjerde programmet i «Hvorfor fattigdom», er et godt eksempel på den energi og utholdenhet som blir utløst av et vellykket bistandsprogram. Rafea viser oss mulighetene som åpner seg når kvinner ikke gir opp å få seg en utdanning tross stor motstand.

Hennes bidrag til elektrifiseringen av landsbyen og opplæringen av andre kvinner fremmer både kvinners frigjøring, et bedre klima, økonomisk utvikling og mer rettferdig inntektsfordeling. Det må kvinner som Rafea til for å bryte tabuer rundt kvinners yrkesdeltakelse, men vi kan bidra – og bidrar – gjennom vår kvinnerettede bistand.

Kvinner i arbeid er viktigere enn olje

1,3 milliarder mennesker har ikke tilgang til elektrisitet. De fleste av disse lever i Afrika sør for Sahara og i Asia. 660 millioner er avhengig av kokeovner og biomasse for matlaging. Kvinner bruker mange timer hver dag til vedsanking og får helseproblemer pga. røyk innendørs.

Utvikling og velferd i fattige land krever derfor mer strøm, og stadig mer av strømmen må være grønn og fornybar hvis utviklingen skal være bærekraftig. FNs generalsekretærs initiativ Bærekraftig energi for alle støttes av Norge. I 2013 bevilger vi over 2 milliarder kroner til fornybar energi, og denne støtten utløser mye privat investeringskapital som sørger for utbygging av fornybar energi.

Mange tror at Norge er rikt i dag på grunn av oljen, og selvsagt betyr den mye. Men utbyggingen av strøm har vært viktigere. Og norske kvinners yrkesdeltagelse er enda mer verdt enn hele vår oljeformue. Med god fordelingspolitikk sikrer man en utvikling som kommer alle til gode. Her ligger store muligheter også for fattige land.