Jeg er muslim og har fem barn i skolealder. Jeg bor på vakre Sagene, der den flerkulturelle hverdagen utfolder seg rundt meg med all sin prakt og med alle sine skavanker. Jeg sitter på den lille kafeen ved bussholdeplassen, hvor man kan sitte i stillhet og ta inn fragmenter av nettopp dette mangfoldet.
Jeg ser at det har dukket opp nok en hijab-debatt, og jeg ser også at det fortsatt er behov for det. Innlegg og kommentarer strømmer inn på mobilskjermen som virvlende, forvirrede ildfluer. Temaet vekker følelser hos mange, og vi må fortsette å snakke sammen om det inntil vi forhåpentligvis får de svarene som gir oss ro.
Tro mot Gud
Nå vil Hadia Tajik rette fokuset mot barnas hijab-bruk, og vi blir om mulig enda mer engasjerte når disse små og uskyldige individene tas frem i lyset. Står barn med skaut tilbake i integreringsprosessen? Og om mulig enda verre: Bidrar hodeplagget til seksualisering av disse små? Kanskje hijaben rett og slett må forbys på barneskolen?
For meg er det å bære hijab viktig i min personlige praktisering av islam, og jeg gjør dette med glede. Hijaben representerer for meg et symbol som minner meg om at jeg ønsker å være tro mot Gud, samtidig som jeg er glad for å kunne vise andre hva jeg tror på. Når jeg bruker hijab, føler jeg også at jeg understreker en fysisk, adekvat avstand til menn, som jeg føler er behagelig og naturlig for meg.
Jeg er voksen og fri til å ta mine egne valg og føler ikke at hodeplagget mitt hemmer meg på noen måte.
«Mamma har maken»
Men barn er barn. De er formbare små individer som retter sine uskyldsrene blikk mot oss voksne for å motta det de tror er god lærdom og veiledning frem mot deres egen uavhengighet. Det er vår oppgave som voksne og foresatte å forvalte dette ansvaret. Barn ser generelt opp til foreldrene sine og ønsker å gjøre som dem, tilfredsstille dem og kanskje ligne litt på dem? At et barn kan ha lyst til å bruke hijab fordi mamma eller andre kvinner hun ser opp til gjør det, er forståelig og naturlig.
Jeg mener likevel at foreldre bør vokte seg for å oppmuntre til dette, siden situasjonen raskt kan vise seg å bli mer kompleks for barnets vedkommende enn man kanskje kunne ønske.
Jeg har en liten venninne som går i andreklasse, og hun har i det siste hatt på seg hijab når jeg her sett henne ute på gata. En tilfeldig tirsdagskveld kom hun innom for litt krydret te og en sjokoladekjeks ved kjøkkenbordet, og øynene mine falt på noen små glitterblomster som var limt fast over den rette stoffbremmen som dekket den lille pannen. «Fine små blomster», sa jeg. «Mamma har maken, men hennes har diamanter på» svarte hun. Min lille venninne stoppet å tygge et sekund: «..men det er noen som ikke synes det er fint også.»
Ingen argumenter i Koranen
Når et barn har fått med seg at det her hviler en konflikt som det selv er involvert i, men har svært begrensede forutsetninger for å forstå noe av, forteller det meg at hijab-bruk på barn er prematurt og lite hensiktsmessig for dem.
Som mor er det naturlig og viktig for meg å veilede og oppdra mine barn i henhold til Koranens budskap. Jeg lar dem ta del i min religion på sin egen måte, og jeg ønsker ikke å presse dem til religiøs deltagelse. Det å forstå seg på islams dybder kan være en lang, krevende og til tider forvirrende prosess som jeg mener krever et voksent menneskes refleksjonsdybde.
Jeg finner ingen argumenter i Koranen for at barn skal bruke hijab, og jeg fraråder mine døtre å forhaste seg med å ta det i bruk. Hijaben blir lett et tema, i skolegården og overalt ellers. Bruker du hijab? Bruker du ikke hijab? Begge disse spørsmålene kan være like forvirrende, sårende og vanskelige å svare på for en som fortsatt bare er et barn. Jeg skulle ønske at barn fikk slippe å ta stilling til dette i det hele tatt.
LES OGSÅ: Oslo-rektorer skeptiske til hijab-forbud.
Seksualisering av barn?
Så Tajik og jeg er visst enige om at det kan være lite hensiktsmessig at barn i barneskolen bruker hijab, men enige om begrunnelsene er vi ikke. Jeg tror i motsetning til Tajik ikke at hijaben i seg selv er en hindring for at barn skal integreres og få venner. Det stemmer vel fortsatt at like barn ofte leker best, og at de har lett for å knytte seg til mennesker som har lignende oppvekstvilkår og familiebakgrunn. Men barn og mennesker møtes og tiltrekkes hverandre også til tross for umiddelbare ulikheter og søker hverandre ut ifra hvem de selv er. Hijaben endrer ikke på dette.
Politikerne og skolevesenet må først og fremst konsentrere seg om å ufarliggjøre forskjeller mellom barn og bruke de mulighetene de har til å bidra til å forme frie individer uten fordommer.
Videre er Tajik bekymret for det hun kaller seksualisering av barn som bruker hijab. Hvorfor skal små barn dekke seg til hvis formålet er å unngå blikk og begjær fra det motsatte kjønn? Jeg skjønner hvordan hun tenker. Det skurrer i ører og sinn i det vi hører barn bli omtalt i en kontekst som kan ha noe seksuelt ved seg.
FØLG DEBATTEN: NRKYtring på Twitter og NRK Debatt på Facebook.
Inngripende forbud
Jeg erfarer at de fleste foreldre som ønsker at barna deres skal bære hijab, gjør dette i ærefrykt for Gud eller for å ivareta kulturelle forventninger om respekt for religionen. De gjør det ikke for å sende signaler om at deres lille pikebarn ikke vil eller skal vise fram kroppen sin i en seksuell hensikt. Tajik må ikke bidra til å tillegge denne lille stoffbiten større negativ verdi enn det den allerede har i Norge, som det litt urovekkende symbolet på at noen faktisk er forskjellige fra andre.
Ja, for vi er forskjellige. Jeg synes ikke vi skal forby hijab og ikke bikini heller. Vi må veilede barna våre så de selv tar bevisste valg. Vi trenger friheten vår i Norge, og vi må derfor finne andre veier til forsonende løsninger enn å ty til tvang eller forbud.
Det er denne friheten og den tilliten som jeg mener vi fortsatt viser hverandre, som utgjør grunnlaget for det vår sunne, sterke og forenende folkesjel bygger på. Hvis vi begynner å kludre det til med forbud som griper inn i individers og familiers handlingsrom, tror jeg vi vil bidra til å skape skiller og grøfter istedenfor økt, gjensidig forståelse og aksept av våre ulike verdier og livsførsler.
