Hopp til innhold

Forbikjørt av teknologien

Dagens transportpolitikk er utdatert. Virkemidlene finnes, men politikerne henger etter. Nå må de tenke nytt.

Statsminister Erna Solberg i føresetet i en elektrisk lastebil, som Asko i Oslo tar i bruk.

I FØRERSETET? Teknologien kommer til å endre våre reisevaner vesentlig, men politikerne holder fast på gårsdagens løsninger, hevder kronikkforfatteren. Her prøvekjører statsminister Erna Solberg en elektrisk lastebil.

Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix

Vi er midt inne i en periode med stor politisk vilje til å ta i bruk avgiftssystemet for raskere å fase inn null- og lavutslippsbiler på norske veier. Salgsstatistikkene de siste årene viser at endringer i avgiftssystemet slår raskt ut, enten det gjelder innfasing av elbiler, hybrider eller biler med lavere utslipp. Men, man løser ikke morgendagens utfordringer med gårsdagens politikk.

Om vi liker det eller ikke, vil vanlige folks hverdagsreiser endres i årene som kommer. Vi blir flere på veiene; flere bilister, flere syklister og flere gående. Inntoget av selvkjørende kjøretøy, bildeling og elsykler vil skape enda heftigere endringer. Men selv om Stortingets mål om salg av nybiler med nullutslipp fra 2025 oppnås, er ikke dette alene tilstrekkelig for å nå utslippsmålene for transportsektoren som er satt for 2030.

Ulike løsninger

NAF har lagt frem sitt Veikart for personlig transport. Det er en gjennomgang av politiske mål og virkemidler som blant annet omhandler forskjellene mellom by og distrikt.

Veikartet viser hvor viktig samferdsel er for folks muligheter på arbeidsmarkedet, og hvordan tilgang på rimelig transport virker utjevnende i samfunnet vårt. Altså er raskere og renere hverdagsreiser både god distriktspolitikk og sosialpolitikk. Men løsningene som gir hver enkelt god mobilitet er ikke de samme i bygdene som i byene.

Vi når ikke målene ved å flikke på gamle politiske løsninger.

Drivstoffavgiften er lik over hele landet. En som bor i distriktet belastes økonomisk på samme måte som en som kjører i by. Det er åpenbart urettferdig. På landet finnes det ikke kø og luftforurensning, og bilen er eneste transportmiddel.

Det innebærer en overføring fra distrikt til sentrale strøk som ikke kan fortsette dersom det fortsatt er et mål å oppnå økonomisk vekst, utvikling og fordeling.

Næringslivet må betale mer

Veikartet påpeker en del fundamentale problemer. Konklusjonen er klar; vi når ikke målene ved å flikke på gamle politiske løsninger. Vår bekymring er at de politiske målene kan føre til feil bruk av virkemidler. Politikerne må tenke nytt allerede nå. Med dagens vegbruksavgift subsidierer også privatbilistene næringslivet.

Om vi liker det eller ikke, vil vanlige folks hverdagsreiser endres i årene som kommer.

I byene øker bruken av kollektivtilbudet, mens personbiltrafikken er på vei nedover. Dette på tross av sterk befolkningsvekst.

Derimot øker næringslivets transporter, og de øker raskt. I dag betaler en varebil og en personbil det samme i avgift ved drivstoffpumpene. Men vare- og tungtransporten medfører mye mer forurensning, slitasje og kø. Det er urimelig at privatpersoner betaler samme avgift, men belaster veiene mye mindre. Dette understreker hvor utdatert drivstoffavgiften er, og at det haster med å innføre bedre mekanismer for å regulere trafikken.

Politikerne må handle

Skal politikerne nå de målene som er satt, må dagens politikk legges om. Den er utdatert. Vår bekymring er at politikerne kommer for sent i gang med omleggingen.

Da havner vi i en situasjon der nasjonale og lokale politikere, i panikk over å ikke nå de forpliktende klimamålene, velger dårlige og dyre tiltak eller innfører restriksjoner og avgifter med utilsiktede konsekvenser for folk flest.

Følg NRK Debatt på Facebook og Twitter