Enda en overgrepsskandale ryster den katolske kirke.
Forresten, stryk ryster, ingen er rystet lenger.
La oss heller bøye hodet:
Jeg bekjenner for Gud, Den Allmektige, og for dere alle,
at jeg har syndet meget
i tanker og ord, gjerninger og forsømmelser
ved min skyld.
Når messen er til ende og velsignelsen mottatt, vandrer vi ut i søndagslyset. Fornyet, forfrisket. Og så lar vi det vonde og vanskelige, ved Guds nåde, skure og gå.
Jeg må be om tilgivelse for at jeg, gjennom denne kronikken, ikke kommer til å holde en behersket og dannet tone, for jeg er så forbannet. Og derfor skriver jeg dette, i dyp frustrasjon, men det må skrives, det må ropes:
Forbannet være den katolske kirke!
Forbannet være den kirke som skjuler, overser, og tilrettelegger for seksuelle overgrep.
Forbannet være de prester, biskoper, alle hellige, som lar dette skje.
Forbannet være alle katolikker som bøyer hodet, fromt, under høymessen, som tar imot velsignelsen, taust og samtykkende, uten å rope ut mot de overgrep som utføres av kirkens tjenere.
Forbannet være dere alle!
Og jeg ser meg rundt, som en vantro, i vantro, og lurer på, hvor blir det av sinnet?
Hvor er det rødglødende raseriet?
Hvor er de norske katolikkenes solidaritetsfølelse?
Angår ikke disse barna dem?
Ikke engang en rapport som indikerer at over 330 000 barn, i Frankrike, de siste 70 år, er blitt utsatt for seksuelle overgrep, river de åndelige/intellektuelle skylappene av norske katolikker.
Kirken i verden, sølibatet, kvinnelige prester, det angår ikke norske katolikker, så lenge de kan gå oppløftet ut i søndagen, hjem til søndagsmiddagen, nyte rødvinen, kjæle for sin egen dype, rene tro, sin egen bønn om frelse, for seg selv og sitt.
Men, hør da!
Det handler om sølibatet.
Det handler om kvinnelige prester.
Det handler om overgrep.
Og det handler mer enn noe annet om kjærlighet.
Kjærlighet til livet, til alt som er godt og vakkert, til kunsten og musikken, troens mysterium og kraft, hvordan kan man gå ut av kirken, på søndag, og vite dette, uten å kjenne et skrik av ren og skjær fortvilelse?
I mange år gikk jeg selv ut etter endt messe med en oppløftet følelse. Det er lenge siden.
Mitt farvel til den katolske kirke, begynte for alvor med overgrepssaken mot biskop Georg Müller i Trondheim, der biskopen innrømmet å ha forgrepet seg på en altergutt.
Jeg skammer meg over å innrømme at heller ikke for meg, var det et sinne over selve overgrepet som gjorde at jeg meldte meg ut, heller ikke alle avsløringene internasjonalt, var nok.
Men, da jeg så hvordan den katolske kirke i Norge, anført av biskop Eidsvig, forsøkte å ri av mediestormen, fikk jeg nok.
Jeg var ministrant (altertjener) under daværende pater Georg.
Jeg var på flere hytteturer med pater Georg. Som 10-12 år gammel gutt, ble jeg plukket opp av pater Georg, og satt på med ham, alene i bilen, ut til Hitra, til den katolske kirkes hytte. Vi var mange, gutter og jenter, som var alene med pater Georg. På hytteturer. Som ministranter. På barne- og ungdomsleirer.
Min utmeldelse handlet aldri om tro, den handlet om svik.
For biskop Eidsvig toet sine hender, og sa at erkebiskopen hadde presset Müller, men at Müller nektet for at det var flere enn ett offer.
Den katolske kirke, og biskop Eidsvig, slo seg tilsynelatende til ro med det, selv om Eidsvig svarte at han ikke kunne være 100 prosent sikker på at det ikke fantes flere ofre for Georg Müller.
Eidsvig sa at det ikke er mye den katolske kirken har kunnet gjøre for å finne ut om det var flere ofre.
Og så la han på finurlig vis sten til offerets byrde:
– Hvis offeret i denne saken hadde ønsket det, så hadde vi gjort det. Men jeg er ganske sikker på at de anklagene ville kommet av seg selv. Det er vanskelig å gjøre noe før anklager blir meldt, sier han.
Dette, når han vet at det ofte tar så mye som 20-30 år før et overgrepsoffer er i stand til å fortelle sin historie. Dette, når han vet, at skammen er så stor, og sviket så fundamentalt, at mange aldri forteller.
Dette er med respekt å melde ufattelig svakt.
Nå, elleve år etter Müller-saken, har den katolske kirke endelig kommet med nye retningslinjer for forebygging av seksuelle overgrep og krenkelser.
Men, i innledningen til retningslinjene, forsøker den katolske kirke å fremstille seg selv som et slags offer, og ansvaret, legges indirekte på barna, og det sekulariserte storsamfunn: Det pågår omfattende seksuell påvirkning gjennom nyere kommunikasjonsveier; pornografi er enkelt tilgjengelig selv for helt unge mennesker. Den massive påvirkningen endrer samfunnet og våre relasjoner, og Kirkens medarbeidere vil stå overfor problemstillinger som til nå langt på vei har vært fraværende.
Er det nyere kommunikasjonsveier som har skylden for overgrep 70 år tilbake i tid?
Hvis disse tallene hadde blitt overført til norske forhold ville det i så fall betydd at mellom 500 og 1000 katolske barn i Norge kunne ha blitt utsatt for mulige overgrep i løpet av de siste 70 årene.
Det er selvsagt ikke mulig å gjøre en slik direkte sammenligning, og det er ingen indikasjoner på at det skulle være et så stort omfang i Norge, men med det vi vet fra undersøkelser og saker i andre land indikerer det i det minste at det kan være mørketall også her.
Angår disse barna norske katolikker?
Rett før overgrepssaken nådde media, ble jeg oppringt av en journalist fra Dagbladet. Han hadde funnet ut at jeg var katolikk, at jeg var fra Trøndelag, og spurte meg om jeg hadde opplevd noe, eller visste noe, om denne overgrepssaken.
Jeg svarte da, det jeg skriver nå; selv opplevde jeg aldri noe overskridende ved pater Georg Müller.
Hvorfor jeg ikke ble utsatt, vet jeg ikke, for pater George hadde muligheter nok, men det jeg vet, er at overgripere velger sine offer med omhu. Sårbare barn, barn uten det samme nettverket, de ressursene som jeg hadde. Kanskje var jeg bare heldig.
Men, det visste ikke biskop Eidsvig.
Om ikke Eidsvig stolte på overgriperen, stolte han på at kirken selv hadde presset ham hardt nok, og derfor så de intet behov for å kontakte meg, eller andre gutter og jenter som var på hyttetur med overgriperen.
Det hadde ikke kostet dem noe å ringe rundt til oss som var på disse turene, de vet hvem vi er.
Men kirken spurte aldri, for kirken vil ikke vite. Selv om kirken vet at statistisk er det aldri bare ett offer. Aldri. Isteden fulgte kirken sin protokoll, og fikk overgriperen forflyttet, lot ham forlate landet, søke tilflukt, overlot ham til kirkens egne jurister. For en motbydelig spøk; kirkens egne jurister!
Hvor er sinnet?
Hvor er det rødglødende raseriet?
Hvor smertefull, hvor svikefull, må ikke kirkens kommunikasjon om at den ikke kunne gjøre mer, føles for ofrene?
Blendet av sin egen stråleglans, ser ikke, eller vil ikke kirken se, det skitne og nedrige og himmelropende jævlige som seksuelle overgrep mot barn er.
Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot en av disse mine minste brødre, gjorde dere mot meg.
Mattheus 25, 40.
Men, det finnes en løsning, som også innebærer å ta Jesu liv og ord på alvor: Å gå etter pengene. I sinne og desperasjon, ber jeg troende om å melde seg ut av den katolske kirke. Man må strupe økonomien. For å tjene guds ord, handler om å kjempe for de svake, ikke drapere seg i gull.
Vi kan ikke tillate oss å si, det angår ikke meg, ikke min tro, ikke mitt forhold til Gud, ikke én eneste gang. For når vi lukker øynene, åpner vi mulighetsrommet for overgriperen.
Aldri, aldri, aldri igjen, kan vi tillate oss å si, det er bare noen råtne epler.
For eplene ligger i en råtten kurv, i et råttent hus.
Til orientering var kronikkforfatterens mor bistandsadvokat for det kjente offeret for tidligere biskop Georg Müller.
