NRK Meny
Kronikk

Forakten for de uføre

De uføre er blitt den norske pariakasten. Det er på tide å gjøre noe med det. Vi kan starte med regjeringen.

Uføre depresjon angst
Foto: János-Csongor Kerekes (CC BY-ND 2.0)

Det er få mennesker igjen som fritt kan diskrimineres uten at det skaper reaksjoner. Den største og klart mest foraktede gruppen er de uføre. Uføre er, som gruppe, suspekte. Definisjonen på uføre i folks bevissthet er mennesker som kan jobbe «hvis de bare vil».

Det er på tide med en motreaksjon, det er på tide å stoppe diskrimineringen.

LES OGSÅ: Overser mediene funksjonshemmede?

Sikkerhetsnettet vårt

Men hva er det egentlig å være ufør? Å bli vurdert som ufør av legestanden er avslutningen på en lang, omstendelig, og svært grundig prosess. I teorien er det mulig å lure til seg uføreytelser, men da skal man ha et virkelig intenst ønske om å miste inntekt, arbeidskamerater, sosial status, selvfølelse, pensjon og mulighet for lån til egen bolig. Systemet er strammet inn gjentatte ganger, men likevel er det en generell oppfatning at det er lett å bli erklært ufør, og at det er mange som ønsker det.

De uføre ses på som parasitter, vår egen pariakaste, dem vi fritt kan sjikanere.

Christian Torseth

Uførhet medfører en reduksjon av inntekt til 66 % av den du hadde tidligere. Det fører også for svært mange med seg isolasjon, depresjon, angstlidelser og en intens følelse av meningsløshet. Vi mennesker er sosiale vesener, og trenger bekreftelse. Å legge seg etter nok en dag på sofaen, uten å ha prestert noe som kan påkalle beundring eller skryt, blir raskt mentalt destruktivt. Uføre er langt mindre lykkelige enn gjennomsnittet.

Det er likevel et ubetinget gode for Norge at innbyggerne vet at de ikke kommer til å sulte hvis de skader ryggen i en arbeidsulykke. Dette sikkerhetsnettet bidrar til at Norge har høyere yrkesdeltagelse enn nær sagt alle andre land. Høy yrkesdeltagelse medfører at uføreprosenten og sykefraværet stiger fordi både kvinner, eldre og syke i Norge regnes som en selvsagt del av arbeidsstyrken i motsetning til i mange andre land.

Når kroppen hos noen av disse til slutt sier stopp blir de uføretrygdet, og tallene blir feiltolket i retning av at vi har lavere arbeidsmoral enn andre land. Sannheten er altså det motsatte. Flere jobber i Norge, og vi er mer produktive enn folk i andre land. Det er ingen skam å være syk, men de uføre skammer seg likevel.

FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.

Færre og færre uføre

Likevel: Politikere, spesielt fra høyresiden, spiller på fordommene mot de uføre for å trekke velgere. Sammen med NHO later de som om det er en «eksplosjon» av uføre. Dette er ikke sant. Andelen uføre har falt jevnt og trutt i ti år. Det eneste som har eksplodert er kjøpekraften til dem som er friske og har jobb. Uføre blir til sammenligning relativt sett fattigere og fattigere, og i tillegg gjenstand for sosial utstøting. Bare 13 % av unge uføre tør være åpne om at de lever på trygd. Årsaken er åpenbar: De uføre ses på som parasitter, vår egen pariakaste, dem vi fritt kan sjikanere.

Mens de rike kan se fram til enorme skattelettelser, skal de uføre lære seg å stå opp om morgenen

Christian Torseth

Mens de rike med den nye regjeringen kan se fram til enorme skattelettelser i form av fjerning av formueskatt og arveavgift, skal de uføre lære seg å stå opp om morgenen. De rike må ha mer lønn for overhodet å gidde å gå på jobb, mens de uføre kan vente innstramminger for å motiveres til det samme. Forskjellen er at de uføre i begrenset grad kan jobbe mer. I Sverige, der slike innstramminger er gjort, havner de uføre i stedet på sosialen. Det er billigere, men det er verken likhet for loven eller rettferdig, bare politisk opportunt.

Velger de velbeslåtte

Hvis penger virkelig motiverer, hvorfor innfører man ikke en fet bonus for uføre som vil prøve seg i arbeidslivet? Hva med null skatt på inntekt utover trygd de første tre årene? Uten å straffe dem som ikke orker? Hvis det finnes restarbeidsevne hos de uføre, ville dette garantert motivere bedre enn en strøm av mistillit.

Man får sosiale poeng for å dele sin avsky for «snylterne».

Christian Torseth

Regjeringen ser det dessverre annerledes. De vil i stedet gi skattefradrag for oppussing i hjemmet for å få bukt med svart betaling av håndverkere. Ideen er så prinsippløs at det knapt finnes ord. Skal man virkelig belønnes for å slutte å bryte loven? For å ikke stjele, ikke kjøre for fort, ikke gjøre hærverk? Prinsippet kan ikke overføres til noe annet samfunnsområde. I teorien kan man fjerne all kriminalitet ved å betale de kriminelle for å la være, men regjeringen velger seg de velbeslåtte. Moralen som ligger bak forskjellsbehandlingen er at man får som man fortjener. Er man rik, fortjener man (mer) penger, er man fattig fortjener man pisk.

Del din avsky

Også utenfor politikken er forakten for de uføre til å ta og føle på. Vi følger våre politiske bjellesauer, og deler historier om noen som gjorde noe de ikke kunne gjort om de «egentlig» var uføre. Ser man sin uføre nabo male garasjen, er det lett å tenke at han ikke kan være syk. Men det man glemmer er at man ikke vet hvorfor han er ufør. Det er ukomfortabelt for mange å fortelle om depresjon, angst eller selvmordstanker. Vi må stole på legen, på NAV, og ikke minst på hverandre.

Den som deler slike historier er aldri lege, har aldri lest journalen til den de snakker om, og aner ikke om den det gjelder lider av sosial angst, depresjon eller en kronisk lidelse med variable symptomer. De tolker det de ser i tråd med den antimenneskelige understrømmen rundt seg, og får sosiale poeng for å dele sin avsky for snylterne.

Realiteten er at Nav kontrolls fortjenstfulle innsats har redusert svindelen med uføretrygd til bare 2,5 milliarder per år. Når jeg sier «bare», er det fordi det er langt mindre enn de 8 mrd som unndras moms, eller de virkelig enorme 136 milliarder kroner som unndras beskatning hvert år.

Norge lever ennå i diskrimineringens tidsalder.

Christian Torseth

Hvis NHO, Høyre og Frp virkelig ville finansiere skattelettelser, kunne de begynne med å innføre et like strengt regime for selvangivelser som for uførediagnoser. De kunne stigmatisert skattesvindlerne, i stedet for å gi dem skattelette. Det ville imidlertid passet dårlig inn i deres verdensbilde. Skatt er upopulært, noe de vil kjempe mot. Da lønner det seg ikke å påpeke at vanlige skattebetalere svindler tilsvarende hele budsjettet til Helse- og Omsorgsdepartementet hvert år, og er et femtifem ganger så stort problem som de uføre. Norge lever ennå i diskrimineringens tidsalder, og det på tide å gjøre noe med det.