Partiene har i snitt godt over tusen valgløfter hver som de skal innfri de neste fire årene. Aldri har partiene lovet så mye. Det er et problem.
Partiprogrammene til de åtte stortingspartiene inneholder over 8200 løfter for de neste fire årene. Det har aldri blitt lovet så mye. Samtidig er det ofte ikke det som står i programmene velgerne snakker om når de snakker om valgløfter.
Selvfølgeligheter og plattheter
I Løftebasen har Holder de ord samlet alle partiprogrammene til stortingspartiene fra og med 2009 frem til i dag. Tendensen er helt tydelig: Mengden valgløfter har økt med over 30 prosent på under ti år. Våre politikere lover altså stadig mer til velgerne. Løfteverstingene for de neste fire årene er Venstre, KrF, Arbeiderpartiet og SV. Alle disse fire partiene har godt over tusen løfter hver for perioden 2017–21.
Partiene er i stor grad forpliktet av partiprogrammene som blir vedtatt av landsmøtene. Som velgere bør vi ha et nært forhold til programmene siden det er her vi finner politikken. Men disse er nokså utilgjengelige.
Mange løfter er løfteteknisk gode, det vil si: Konkrete og fri for svada. Men mange løfter er også det som Språkrådet ved forrige stortingsvalg kalte for «uekte plattheter»: Tilsynelatende selvfølgeligheter, av og til beregnet på et internt publikum i partiapparatet, mens andre ganger må man nærmest ha politikk i fingerspissene for å skjønne hva som egentlig kommuniseres.
Mange ganger må leseren også være svært godt inne i politikken for å fange opp nyanseforskjeller mellom partiene, når de kommer med slike selvfølgeligheter.
Budskapet gjemmes bort
For mange løfter og for mye svada, kombinert med det faktum at mange ikke leser partiprogrammene, men anser for eksempel medieutspill som valgløfter, gjør dette til et demokratisk problem.
De færreste blant oss evner å sette seg inn i over tusen valgløfter til et parti man vurderer å stemme på. Da er det enklere å bestemme seg for parti basert på spissformulerte medieutspill. Det er også et faktum at de mer oppsiktsvekkende løftene ofte gjemmes bort i avsnitt med nettopp plattheter og selvfølgeligheter.
Blant selvfølgelighetene for neste periode finner vi for eksempel Arbeiderpartiet som vil «bidra til åpenhet i forvaltningen», mens Frp skal «stimulere til fortsatt frivillig innsats» innen idretten. Hvordan dette skal gjøres, utdypes ikke.
KrF vil på sin side at «dødsstraff ikke skal innføres i Norge» og Høyre skal «sørge for bedre kontakt mellom foreldre, barnehage og skole i barnas overgang fra barnehage til skole». Listen er lang.
Likner på Sverige
Vi er ikke unike i Norge. I Sverige har antallet valgløfter blitt tredoblet siden nittitallet. Ikke bare det, svenske politikere undervurderer konsekvent mengden av løfter som deres eget parti kommer med. Svenske politikere tror altså at partiet de selv tilhører lover langt færre ting enn det som er tilfellet.
Vi kjenner ikke til tilsvarende undersøkelser for Norge, men de gangene vi har nevnt antallet valgløfter har reaksjonen alltid vært latter.
Et partiprogram kan sies å være en ønskeliste dersom et parti fikk styre landet alene. Mange løfter forhandles bort når koalisjonsregjeringer dannes. Men også i regjeringserklæringene overbys det over en lav sko. Sammenligner vi regjeringserklæringen til Solberg-regjeringen med den siste perioden til Stoltenberg-regjeringen har antallet løfter også der økt med om lag 30 prosent.
Utydelige
Gode løfter er konkrete. Dette er for eksempel løfter som er formulert med et tydelig aktivt verb som å opprette, innføre eller avvikle noe.
Gode løfter er også ofte løfter som krever en lov- eller forskriftsendring. I mange tilfeller sier et løfte noe om kun målet, men ikke middelet. Noen ganger må man som velger godta dette, siden politikerne ikke alltid har svar på hvordan bestemte utfordringer skal løses. Allikevel handler jo politikk nettopp om midler – det er ikke sjelden man er enig om et mål men uenig om midlene for å nå målet.
Her har alle partier et klart forbedringspotensial.
Følg NRK Debatt på og
