For mange kan teatret bli et fremmed sted

Det skal mer til for å få nordmenn ut av huset enn før. Denne uken røpet en undersøkelse gjennomført av Norstat for NRK at fire av ti nordmenn nå benytter seg sjeldnere av kulturtilbud.

Det er ikke snakk om boken på nattbordet eller serien på Netflix, men om den typen kunst du må ta på deg jakke for å få med deg: Teater, kino, konserter, kunstutstillinger. Og for det aller meste er det ikke viljen det står på.

Økonomi er den viktigste årsaken for 35 prosent av de spurte. En alenemamma NRK snakket med, hadde rigget til hjemmekino for barna, etter å ha konstatert at de fleste kulturtilbud var utenfor rekkevidde.

For kinoer, teatre og gallerier skaper økonomien et dobbelt problem. De strever som alle andre med høyere utgifter og økte strømpriser, noe som gjenspeiles i den oppsiktsvekkende prisstigningen på tolv prosent på kulturtjenester. Samtidig må de henvende seg til et publikum med mindre penger mellom hendene enn før.

Denne utviklingen er bekymringsfull for kulturbransjen av flere grunner. For det handler ikke bare om her og nå. Teater, dans, billedkunst og levende musikk er ikke bare kunstformer. De foregår i bestemte hus, som igjen er steder med sine egne normer og ritualer.

For barn som er mye med i teatret, er disse normene velkjente. De ser etter stedet de skal henge fra seg yttertøyet, vet når de skal være stille og når de skal klappe. For de som ikke har med seg denne erfaringen kan terskelen inn dit bli høy. Disse stedene kan forbli fremmede. Og kulturinstitusjonene går ikke bare glipp av dagens publikum, men også fremtidens, de som kanskje ville forelsket seg i det som skapes på en scene, men hindres av økonomien.

I trøblete tider kan disse bekymringene virke ekstravagante. Er det ikke verre at folk ikke har råd til mat og strøm, enn at de ikke kommer seg på konsert? Det er det så klart. Og når kulturopplevelser settes opp mot det som er nødvendig for å overleve, er det rått parti. Da ryker teaterturen og kinobilletten.

Men det er også en kunstig sammenstilling. Kulturopplevelser bidrar til å sette livet i perspektiv, til å stimulere fantasien og få deg til å se den verden du lever i på en ny måte. De sterkeste, mest basale behovene er for mat, klær og omsorg, men det betyr ikke at behovet for stimulans, for identifikasjon og for utvidelse, ikke også har betydning.

Så kan det igjen innvendes at et liv uten teater og kunstutstillinger ikke er et liv uten kulturtilbud. Fortellinger tilpasset din eller barnas smak og alder har aldri vært lettere tilgjengelig. TV-serien og lydboken er et kjapt klikk unna.

Det er helt sant. Men på samme måte som det er noe særegent ved en leseropplevelse eller en lytteropplevelse hjemme, er det noe spesielt ved den kulturen du må oppsøke. Den gir en anledning til konsentrasjon over tid, om noe som foregår her og nå, på en måte som begynner å bli mangelvare for den som multitasker seg gjennom en skjermtett hverdag.

Fra før finnes det et skille mellom de som bor urbant nok og er velhavende nok til å oppsøke denne delen av kulturlivet jevnlig. Men det er ikke heldig om dette klasseskillet øker.

For teatrene, kinoene og konsertstedene kjemper også på en tredje front, mot nettopp skjermene. Selv uten prisstigningen ville de hatt hardere konkurranse fra sofaen enn noen gang før.

For hver kulturopplevelse som krever at du setter av tid, kjøper kostbare billetter, hengir deg til opplevelsen, ville det vært et alternativ å bli hjemme og la seg underholde der. For enhver kulturopplevelse som ikke svarer helt til forventningene, kan den arge tilskuer spørre seg selv: Var det virkelig verd det, den høye prisen, den ekstra anstrengelsen?

Svaret kan stadig oftere komme til å bli nei. I alle fall om en skal tro Norstats undersøkelse, der det også er en betydelig andel av de spurte som sier at de rett og slett er mindre interessert i kulturtilbudet enn før, eller opplever at det har blitt dårligere.

Fremdeles kan galleriene, teatrene og kinoene tilby noe unikt: En kollektiv kulturopplevelse, i et rom som er viet til dette og ikke noe annet. De kvalitetene vil naturligvis vedvare, og de som blir betatt av kunstformene nettopp av denne grunnen, vil holde fast ved dem. Så er det verd å gjøre de nødvendige anstrengelser som må til for at kunstformene skal være for flere enn den innerste kretsen av fortryllede.