I dag er det nøyaktig hundre år siden et historisk vedtak kom på plass. 17. juli 1919 var det ikke lenger sosial og økonomisk status eller personlige egenskaper som avgjorde hvem som hadde rett til å stemme.
Paragraf 52d i grunnloven slo nemlig fast at man ikke hadde rett til å stemme dersom man mottok fattighjelp. Dette gjaldt både ved stortingsvalg og lokalvalg.
Utestengt fra demokratiet
Alminnelig stemmerett for alle over 25 år ble innført i 1913, da også kvinner fikk stemmerett ved stortingsvalg. Men den alminnelige stemmeretten ble reell først da utestengelsen av dem som mottok hjelp fra fattigkassa ble fjernet i 1919.
Suspensjonsbestemmelsen var i utgangspunktet ganske ny. Den ble innført samtidig med alminnelig stemmerett for menn i 1898, som en siste skanse mot å gi fattige for stor innflytelse.
Ved det første valget etter at kvinner fikk allmenn stemmerett i 1913, var flere enn noen gang utestengt fra demokratiet. Hele 47 692 mennesker fra hele landet var suspendert fra å stemme.
Arbeiderklassen hardest rammet
Suspensjon av stemmeretten til fattige ble et uttrykk for sosial urettferdighet. Den rammet mennesker som på grunn av sykdom, ulykke eller noe annet hadde havnet i økonomiske vanskeligheter. De som slet med å betale sykehusregninger, skaffe seg mat, eller kjøpe klær til barna sine.
Aller hardest rammet var arbeiderklassen, og to tredjedeler av dem som ble rammet var kvinner. Ofte var de enker. En av dem var den 54 år gamle vaskekona Karoline Emilie Larsen fra Oslo.
Mistet stemmeretten
Etter at Larsens mann døde, ble hverdagen med seks barn enda mer tøff og krevende. Men for Karoline Emilie var det viktig å si hva hun mente i samfunnet. Det var viktig for henne å bruke den stemmeretten kvinner fikk fra 1913.
I 1916 fikk Karoline Emilie vite at hun var nektet å stemme i kommunevalget. Bakgrunnen var at hun hadde mottatt fattighjelp. Sommeren 1915, like etter at mannen hennes døde på Ullevål sykehus, ble hun selv syk.
Sykdomsperioden varte i 14 dager og i den tiden fikk hun hjelp med barna. Det ble regnet som fattigstøtte. På denne bakgrunn fikk hun før lokalvalget i 1916 beskjed om at hun hadde mistet stemmeretten sin.
«Paastaar at vil stemme»
Ifølge instruksen for valginspektørene og manntallsassistentene hadde Karoline Emilie rett til å avlevere stemmeseddel til valgstyret i særskilt lukket konvolutt, påskrevet navn, adresse og forklaring. De stemmesedlene skulle oppbevares til Stortingets avgjørelse i tilfelle vedkommende vil påklage sin manglende stemmeadgang.
Det ville Karoline. Hennes innleverte stemmeseddel i den gjenklistrete konvolutten ble aldri talt. Den ligger fortsatt uåpnet i Stortingsarkivet 103 år etter, sammen med klagen fra fem andre suspenderte kvinner. På Karoline Emilie Larsen konvolutt er det notert «Er opført i mandtallet som susp; men paastaar at vil stemme, da dette skal være ordnet».
Vaskekona bidro til å endre grunnloven
På vei hjem fra stemmelokalet var kanskje Karoline Emilie litt mer oppstemt. Hun hadde klaget, og mente hun hadde retten på sin side. Året før var det kommet en ny bestemmelse om at stemmeretten ikke skulle suspenderes på grunn av fattigstøtte ved sykdom.
Det var dette hun kjempet for å få gjennomslag for. Lite visste hun at hennes og fem andre kvinners klage skulle bli en kampsak som bidro til at Stortinget vedtok å endre Grunnloven for akkurat 100 år siden.
Slik bidro Karoline Emilie Larsen, denne modige, arbeidsomme og ærekjære vaskekona, til å endre grunnloven. Og derfor markerer Stortinget i dag at retten til å stemme ble en rettighet for alle, og ikke et opptjent privilegium.
Slutten på at mennesker på fattighjelp ble stengt ute fra demokratisk deltagelse er en viktig milepæl i vår politiske historie. Grunnlovsendringen sommeren 1919 var et viktig steg på veien mot å gjøre Norge til et moderne velferdsdemokrati.
Bruk stemmeretten
Stemmerettsjubileet minner oss om at retten til å stemme ikke er en selvfølge. Den ble vunnet steg for steg gjennom en langvarig politisk kamp, der grensene for hvem som fikk lov til å delta i beslutninger som gjaldt fellesskapet ble flyttet litt etter litt.
I 1919 handlet det om å gi alle mennesker rett til demokratisk deltagelse, uavhengig av sosiale og økonomiske rammer.
I dag handler det om å få alle til å bruke stemmeretten, og delta i demokratiske prosesser.
Til høsten er det kommunevalg. Retten til å stemme der har ikke alltid vært en selvfølge, og den kom ikke gratis.
Det er det verdt å reflektere over når vi i september selvfølgelig finner veien til valglokalene.