Presidentvalgkampen i USA viser tydelig forskjellen på eldres status i Norge og USA. Her hjemme er du for gammel, i USA er du landets øverste leder.
Både unge og eldre taper på at vi i langt større grad legger opp til å parkere alle som har levd en stund.
I USA står som kjent kampen om hvem som skal bekle landets høyeste embete mellom 74-årige Donald Trump og snart 78-årige Joe Biden.
Når jeg (76) møter folk i Norge, og spørsmålet om valg til Stortinget neste år kommer opp, sier de fleste til meg: «Næmmen Carl, da. Du er altfor gammel!» Ja, selv i min nære familie får jeg høre det.
Den store forskjellen fremkommer også på mange andre måter i de to samfunnene.
I Norge har vi vært veldig opptatt av at aldersgrenser ikke bare skal gjelde nedre grenser for når vi kan stemme ved valg, kjøre bil, drikke alkohol, bli høyesterettsdommer, gifte oss, fengsles, etc., men også av å sette øvre aldersgrenser.
De øvre grensene gjelder når man plikter å slutte i sitt virke som dommer, professor, bussjåfør, embetsperson, politi, offiser, etc.
I arbeidsmiljøloven står det at det er ulovlig med usaklig oppsigelse, men ved fylte 72 år kan en sies opp uten annen begrunnelse enn alderen.
Grensen var 70 inntil mitt parti fikk gjennomslag i regjering for å øke grensen til 72.
Det er ganske mange som tvinges til å slutte i sitt arbeid før de selv ønsker det.
I den amerikanske Kongressen er det mange som også er over 80 år, blant dem demokratenes fremste folkevalgte, speakeren i Representantens hus, Nancy Pelosi. Den nylig avdøde høyesterettsdommeren Ruth Bader Ginsburg ble 87 år.
På Stortinget er det nå bare Arbeiderpartiets Martin Kolberg som er over 70 år. Jeg er bare inne som vararepresentant.
Det betyr at en meget stor aldersgruppe ikke er representert. Det forsøker jeg å gjøre noe med neste høst, hvis nominasjonsprosessen gir meg muligheten.
Det er vanskelig å sette lys på hva årsaken til den store forskjellen i synet på eldre er, men både i USA og i mange afrikanske og asiatiske land ser man opp til folk med erfaring og derved klokskap.
I Norge snakkes det ofte om arbeid som noe tungt, nødvendig og strevsomt, og dermed kan man glede seg til å bli pensjonist og slippe å måtte gå på jobb.
De over 60 år har én ekstra ferieuke, og mange snakker om å gå ned i mindre stressende deltidsarbeid så snart de bikker 50. Jeg håper og tror at dette etter hvert vil endre seg.
Det er mange som savner arbeidskamerater og det spennende og trivelige på jobben etter at de har sluttet. De savner det å ha noe å gå til.
Det er også viktig å huske at levealderen har økt dramatisk i min levetid.
Da folketrygden ble vedtatt på slutten av 60-tallet ville en gjennomsnittspensjonist bare leve tre til fem år som pensjonist.
Nå lever menn til de er rundt 83 år, og får i gjennomsnitt 15-20 år som pensjonister. Da er det jo naturlig både å heve pensjonsalderen og mange såkalte øvre aldersgrenser.
Heldigvis er det mange som jobber videre etter oppnådde aldersgrenser, og som ser gleden ved å jobbe som en viktig del av det å leve.
Slik ser i alle fall jeg på det.
Å sette seg på en benk i parken eller en strand i Spania og vente på å dø, er ikke noe særlig kvalitetsliv.
Det beste eksempelet på en eldre person som går på jobb med matpakke er vel Olav Thon (97), en av Norges rikeste.
For ham er det å skape noen flere arbeidsplasser og se gamle bygninger bli pusset og reetablert som boliger og arbeidsplasser, et gode i seg selv, skulle jeg tro.
Endringen ser vi også hos journalister i NRK, som har gått til søksmål når de presses ut fordi de har nådd en viss alder, enda de utmerket godt kunne ha fortsatt som debattleder eller sportskommentator i flere år etter oppnådd aldersgrense. Den siste som nå presses ut av sin favorittilværelse er Karen-Marie Ellefsen, som nylig fylte 70.
Det er å håpe at synet på oss gamlinger endres, og at vi respekterer og hjelper dem som vil arbeide lenger, så de kan bidra i samfunnet så lenge de er i stand til det.
Jeg ser også at noen unge er bekymret for eldrebølgen. De burde jo kjempe mot at eldre blir skjøvet ut av arbeidslivet mot egne ønsker.
For øvrig bør de unge i dag være veldig glad for at min generasjon har samlet et stort sparefond på over 10.000 milliarder, mens min generasjon bare arvet kostnader med de eldre da vi begynte arbeidslivet.
Vi gamlinger er selvsagt også forskjellige av natur, legning, holdninger, ønsker, interesser. Derfor er det også viktig å respektere det individuelle, og ikke se på oss som en ensartet gruppe.
De som ser frem til oppnådd pensjonsalder fordi de ønsker å gjøre noe helt annet, det være seg reise mer, utøve hobbyer, være mer sammen med familie og venner, lese bøker man ikke har hatt tid til, eller se tv-serier på Netflix, må bli respektert for sitt valg.
Samtidig må vi også respektere at de med tyngre fysisk arbeid forlater arbeidslivet noe tidligere.
Norsk Pensjonistforbunds og dets leder Jan Davidsen, er offensive for å få en bedre alderssammensetning av Stortinget, med en økt andel av gamlinger.
Ved et kommunevalg satte de i gang kampanjen «Sleng på en gamling!», som en oppfordring til velgerne om å kumulere inn de eldste, også ved å føre opp eldre kandidater fra andre lister enn den de stemte på.
Så får vi se når stortingslistene for neste års valg blir ferdige, om det er mange kandidater som er over pensjonsalderen på 70 år.
Hvis vi ikke slipper til flere eldre, vil en stor og økende del av befolkningen ikke være representert i våre demokratiske organer. Samfunnet går glipp av erfaring og kompetanse.
Dessuten: De av oss som er heldige og blir eldre, får en mye kjedeligere alderdom.
Så se til USA!
