Kronikk

Folketrygd for bikkja

Dyreforsikringer funker ikke. En løsning er å opprette en statlig ordning etter mal fra folketrygden.

 retriever

Det skal ikke være gratis å være dyreeier, men det må være mulig å eie et kjæledyr uten å risikere økonomisk ruin hvis dyret blir rammet av en sykdom, skriver kronikkforfatteren.

Foto: illustrasjonsfoto / colourbox

I begynnelsen av september ble Norge rammet av en dødelig og kanskje smittsom hundesykdom. En alvorlig bekymring i denne situasjonen var at hundeeiere ikke tok med hunden til veterinæren fordi regningen kunne komme på titusener. Eierne holder seg nemlig gjerne unna veterinærkontorene når forsikringen enten ikke dekker behandlingen og gjennom å unnlate å ta med hunden til behandling kunne (en eventuelt smittsom) sykdom herje uhindret gjennom landet.

Forsikringene for å gardere eiere av kjæledyr mot høye veterinærutgifter fungerer ikke, og hundretusenvis av hunder og katter lider eller dør unødvendig.

Stadig flere forsikrer kjæledyrene sine for å beskytte seg mot høye veterinærutgifter den dagen uhellet skulle være ute. Ifølge tall fra Finans Norge er det i dag rundt 180.000 kjæledyr som er forsikret til en prislapp på en halv milliard årlig.

Dyreeiere settes i en umulig situasjon der de kanskje må velge mellom økonomisk ruin og dyrets velferd.

Felles for forsikringene er at de ikke dekker alt. Sykdommer som er medfødt? Dekkes ikke. Hofteleddssykdommer? Dekkes ikke. Kreftbehandling? Dekkes ikke. Tannsykdommen periodontitt hos katt? Dekkes ikke. Og er katten over 8 år? Da dekkes absolutt ingenting.

Hos det forsikringsselskapet vi har forsikret den ene katten vår hos i dag står det tydelig i vilkårene at forsikringen bare avsluttes helt av seg selv når Zooey blir ti år, selv om vi selvfølgelig håper og tror at hun skal bli minst 20 før hun forlater oss.

Forsikringene mot høye veterinærutgifter virker ikke. Konsekvensen av dette kjenner alle veterinærer til. Dyreeiere settes i en umulig situasjon der de kanskje må velge mellom økonomisk ruin og dyrets velferd. Kjæledyr kan derfor gå i årevis med sykdommer eller skader som enkelt kunne vært behandlet, men dyret mottar ikke behandlingen fordi eier hverken har råd til behandlingen eller hjerte til å avlive dem.

Etter dyrevernloven har alle dyr en egenverdi uavhengig av hvilken nytteverdi de måtte ha for oss mennesker. Det betyr at samfunnet må stille opp dersom eieren ikke kan (eller vil), av hensyn til både det aktuelle dyret men også for å beskytte andre dyr mot smittsomme sykdommer.

Lovverket har i dag en nødhjelpsparagraf, som trår inn for eksempel når dyr blir påkjørt, men statens veterinærsatser er latterlig lave og dekker knapt avliving av dyrene.

Hofteleddssykdommer? Dekkes ikke. Kreftbehandling? Dekkes ikke.

Det vi trenger er et system som er bedre enn det ødelagte forsikringsmarkedet vi har i dag. Vi trenger en løsning som sikrer dyrevelferden, samtidig som vi dyreeiere ansvarliggjøres. Det skal ikke være gratis å være dyreeier, men det må være mulig å eie et kjæledyr uten å risikere økonomisk ruin hvis dyret blir rammet av en sykdom.

Jeg har ikke alle svarene, men for meg er det to aktuelle løsninger som peker seg ut, der den ene løsningen er å regulere forsikringsmarkedet strengere, mens den andre går ut på å lage en ny statlig forsikringsordning etter samme prinsipp som vi mennesker har gjennom folketrygden med egenandelstak på medisiner.

Det å regulere forsikringsmarkedet fremstår som den enkleste og kanskje mest fornuftige. På samme måte som Barack Obama tok tak i forsikringsmarkedet for helsetjenester i USA, må vi ta tak i forsikringsmarkedet for dyr her hjemme. Forsikringsselskapene må tvinges gjennom lovverket til å dekke mer enn de gjør i dag.

Dagens praksis der forsikringsselskapene bare «avskilter» ethvert dyr over en viss alder er direkte ufin.

Forsikringen må kunne dekke medfødte lidelser, tannsykdommer hos katt og den må gjelde selv om dyret oppnår senioralder. Dagens praksis der forsikringsselskapene bare «avskilter» ethvert dyr over en viss alder er direkte ufin.

I tillegg må vi regulere prisene og egenandelene strengere slik at ikke forsikringsselskapene bare kan prise ut de dyrene eller tjenestene de ikke vil ha, og så må vi få på plass en offentlig ordning som sikrer at det ved smittsomme sykdommer ikke er økonomien til den enkelte dyreeier som avgjør om smitten stanses eller ikke.

Den andre løsningen er å opprette en statlig ordning etter mal fra folketrygden, et slags egenandelstak for dyr der dyreeier betaler en egenandel mens staten tar resten av regningen. Det er en langt mer radikal løsning, men det er også den løsningen som i lengden nok er å foretrekke sett fra et dyrevernsperspektiv.

Samfunnet må stille opp dersom eieren ikke kan eller vil.

Det er fordi staten blir ansvarliggjort på en helt annen måte enn i dag. En slik ordning vil i tillegg ha et demokratisk aspekt, der vi kan se for oss at Stortinget årlig fastsetter egenandelstaket for dyrehelse på samme måte som Stortinget i dag fastsetter grensene for egenandeler på medisiner for oss mennesker.

Hvilken løsning man til slutt velger er ikke det viktige. Det ene alternativet er ikke nødvendigvis bedre enn det andre, og en kombinasjon av disse to løsningene kan raskt kanskje være det riktige. Det viktige er at dyrene får tilgang til et ordentlig behandlingstilbud når dette finnes, uansett om matmor eller matfar, fattig eller rik. Sånn er det ikke i dag, og derfor må vi ta debatten om hvordan dyrevelferden best kan sikres.

Det må være veterinæren og helsefaglige vurderinger som avgjør hvilken behandling som er riktig – og ikke eiers lommebok!