Forrige uke kom barne- og likestillingsminister Solveig Horne (Frp) med forslag om flere endringer i barneloven. Et av Hornes forslag er å gi samværsforelder rett til å nekte bostedsforelder å flytte med deres felles barn til en annen del av landet.
- Les også: Vil likestille foreldre til barnets beste (regjeringen.no)
Med dette forslaget viser Horne at hun ikke vil nøye seg med å banke hull i likestillingens grunnmur, hun går også løs på nødutgangene. Det er først og fremst kvinnene forslaget går ut over. 85 prosent av dagens aleneforeldre er kvinner. Langt flere menn enn kvinner utøver vold mot sin partner1.
Kvinnenes siste mulighet
Menn tjener mer enn kvinner og har bedre muligheter for en heltidsstilling. For kvinner finnes muligheten til å få en bedre jobb, et eget nettverk, en ny partner og - i verste fall - muligheten til å unngå vold, ofte et annet sted enn der hvor eksmannen bor. Retten til å flytte har vært kvinnenes siste mulighet for å skape et bedre liv for seg og barna i et samfunn ellers tilrettelagt for menn.
Horne frykter det hun kaller «samværssabotasje». Det er helt legitimt å mene at den forelder som hovedsakelig tar ansvar for barnet også må legge til rette for at barnet får oppleve samvær med den andre forelderen. Men det er gode grunner til at vi ikke har flyttenekt i dag.
Satt igjen i en liten bygd
«Anne» flyttet med sin drømmemann hjem til hans hjembygd etter studiene. De fikk to barn sammen. Forholdet skar seg, og «Anne» fikk hovedansvaret for barna. Hun satt igjen i en liten bygd, hvor halve bygden var slektninger av eksmannen, og den andre halvparten var hans barndomsvenner. Juristen «Anne» jobbet deltid på NAV, for annet relevant arbeid fantes ikke i bygden.
Derfor flyttet «Anne» tilbake til Bergen med barna, hvor hun hadde foreldre og en jobb som det gikk an for familien å leve av. Eksmannen forsøkte flere ganger å nekte henne, men med dages regelverk kunne hun likevel flytte med barna. Med Hornes nye regler kunne hun ikke ha gjort det.
- Les også:
«Anne» er det Horne kaller en «samværssabotør». Det er ikke tvil om at hennes flytting vanskeliggjør eksmannens samvær med barna. Annes valg er likevel ikke tatt for å sabotere samværet, men av nødvendighet.
Når rettstaten ikke kan hjelpe
Jeg har jobbet på Krisesenteret i Bergen i ti år, og vet at det kan være så uendelig mye verre enn i «Anne» sitt tilfelle. I 2013 bodde 2028 kvinner og 111 menn på et krisesenter i Norge, og enda flere tok kontakt på telefon. De oppsøker i hovedsak hjelp fordi de lever i forhold hvor de blir voldtatt, kneblet eller slått.
Jeg har sett utallige mødre og fedre som kjemper for stable seg selv på bena, samtidig som de skal bygge opp et trygt liv for sine barn. Jeg har følt på den grusomme visshet om at politi og rettstat ikke kan hjelpe den som ikke kan bevise, ut over enhver rimelig tvil, at den andre forelder har voldtatt, slått eller frarøvet barna sin trygghet.
Jeg har sett foreldre skjelve når meldingen kommer fra voldsutøvers advokat om at han eller hun krever delt foreldreansvar. Hvordan de voldsutsatte, ribbet og alene, møter voldsutøver og en fremmed mekler som intet vet om volden som har vært. Jeg har sett barn komme tilbake fra samvær med døde blikk. Og vissheten etterpå, om at avstand er eneste utvei.
Vold mot mor eller far, er vold mot barnet. Ved å åpne for flyttenekt, gir Horne voldsutøver nok en mulighet til å fortsette volden.
Den tøffeste oppgaven
Bostedsforelder er barnas klippe i hverdagen – den som skal sørge for gode relasjoner til skole og barnehage, håndtere store og små hverdagskriser, og gi omsorg til barna – dag og natt. Alene.
Å forme og fremme et barn, er den tøffeste oppgaven vi mennesker noensinne vil gjøre. Å gjøre oppgaven alene, grenser mot det umulige. For å mestre en slik hverdag må et nettverk, andre omsorgspersoner og en stabil inntekt være på plass.
Dagens lovverk fungerer
I dag har begge foreldre seks ukers varslingsplikt før flytting med barn. Foreldrene kan da diskutere flytting, tilpasse samværsordningen og vurdere om barna i stedet skal bo fast hos den andre.
Dersom foreldrene ikke kommer til enighet, kan de få hjelp ved familievernkontor eller gå til retten. Bostedsforelder har i ytterste konsekvens myndighet til å flytte med barnet, selv om den andre ikke samtykker til dette.
Med bind for øynene
Horne har på to år pulverisert det ene likestillingstiltaket som virkelig har plassert norske fedre inn i omsorgsrollen, nemlig pappapermisjonen. Sammen med barnehagereformen har ordningen beveget maktforholdet i familien et sjumilsskritt i riktig retning, og vi har for første gang i historien nærmet oss likestilte familier.
Men Horne er ikke så opptatt av disse tiltakene. Det virker som det å hindre «samværssabotasje» er det viktigste i likestillingspolitikken for ministeren. Kanskje finnes det enkelte bostedsforeldre som flytter kun av vond vilje. Men i slike saker kan samværsforelder kreve mekling og rettssak. Å gi samværsforelder all makt vil aldri bli løsningen.
Hornes verste frykt er «samværssabotasje». Min verste frykt er at Horne skal fortsette sitt «likestillingsarbeid» med bind for øynene.
Les også:
Hør også:
