SV-leder Kirsti Bergstø er opptatt av å ta de som beriker seg på fellesskapet, mens jeg er mest interessert i hvem som skal berike fellesskapet. Derfor gir det for meg liten mening å sende verdiskaperne på første fly til Sveits.
I min privatøkonomi er jeg like opptatt av inntektssiden som utgiftssiden, men den «grønne» oljen redder jo Bergstø fra å bekymre seg for balansen.
Det store spørsmålet er hvorfor bedriftseiere velger å flytte formuene sine ut av landet og hva som er konsekvensene for Norge?
Det er vanskelig å skjønne at regjeringen ikke ser at det å diskriminere norsk eierskap i forhold til utenlandsk er en dårlig løsning for fellesskapet. I dagens globale verden har de mest ressurssterke mulighetene til å velge hvor de skal ha tilholdssted, basert på hvor det er mest attraktivt å investere.
Norge er altså i en konkurransesituasjon. Det faktum at noen står fritt til å velge noe annet, bryter med norsk tanke om fellesskap. Det er bare det at det er en grense for hvor langt en strikk kan tøyes. På alle nivåer i skattetrappen ser man det.
Er det ikke merkelig at det bare er rikinger som fremstilles som de med dårlig skattemoral. Er det slik at alle betaler skatt på for eksempel håndverkertjenester? Hvis noe ikke lenger virker rimelig, så velger man noe annet.
Hovedvekten av bedriftseiere tar sjanser, de investerer og de ønsker overskudd. De vil skape noe. De kan også risikere å miste alt.
Ringvirkningene av deres bidrag er positive for samfunnet, med arbeidsplasser og skattekroner. Men hvor er det smertepunktet som gjør at Norge ikke er attraktivt lenger? Når ser du at det blir for vanskelig å lykkes i Norge i motsetning til i andre land?
Det virker som at vi er på vei til det punktet nå, skal vi tolke de som har tatt med seg flyttelasset. I utgangspunktet vil jeg anta at mange av de som har flyttet til Sveits er interessert i å bo i Norge. Hvis ikke hadde de vel flyttet for lenge siden.
Dermed må det være en utløsende faktor, og da virker dagens politikk og nye endringer i det totale skattetrykket som forklaringen. «Ryk og reis» er vel heller ikke det som får deg til å bli. Selv om det visstnok er triveligere ment på nordnorsk.
Formuesskatten er nok en stor del av forklaringen på at billettene til Sveits bestilles. Formuesskatten er et villedende ord, fordi det høres ut som penger i en skattkiste som du bare trekker penger opp av.
Det er kanskje realiteten for noen få, men for mange er dette penger som tas ut av selskaper og vekk fra investeringer. Hvis de rike skal «tas» finnes det andre løsninger som skatt på luksusforbruk eller eiendom.
En ting det ikke blir snakket nok om, er hvordan skattepenger brukes. Det snakkes som om hver krone inn er en krone til omfordeling. Realiteten er en annen.
I det siste har det vært en lang rekke saker om eksempelvis etterlønner, Viken som kommer og går og tog som bare står.
Skattemoralen påvirkes av hvordan landet drives. I stedet for å gå etter de som skaper noe, burde man legge til rette for dem. Det er kun oljen som smører maskineriet vårt og som gjør at Bergstø kan rope ryk og reis til Røkke.
Vi har allerede fått beskjed om at vi skal ta mer ansvar for vår egen alderdom. Da hadde det vært lurt å vektlegge inntektssiden, så kan politikerne ta ansvaret for utgiftssiden.
De som flytter blir betegnet som noen som svikter fellesskapet. Hvordan Bergstø omtaler dem på privaten tør jeg ikke engang tenke på.
Jeg tror at de som starter bedrifter er ressurssterke personer som har mye å bidra med, og som i utgangspunktet vil være med på spleiselaget.
Men i det øyeblikket det ikke gir mening å investere fra Norge lenger – så er strikken strukket for langt. Det er ikke vanskelig å forstå.
(Forfatteren jobber med kommunikasjon og bærekraft, men skriver kronikken som privatperson.)
