Kronikk

Flyene går uansett

Fire myter om klimapolitikken.

Rutefly i lufta

Når du bestiller flytur til Bangkok, opptar du plasser som ellers ville ha gått til noen andre, eller stått tomme. Det kommer ikke til å bli satt opp noe ekstrafly pga. din familieferie. Du kan ha god samvittighet. Noe annet er det med politiske grep som fører til store endringer i reisevanene, skriver kronikkforfatteren. (Illustrasjonsfoto)

Myte nummer en: Vi subsidierer elbiler. Hos Skavlan 26.10. uttalte forfatteren Erlend Loe: «I Norge nå har vi en slags absurd situasjon. Staten betaler altså … for eksempel Tesla, da, som er helt fantastisk eksempel, sant? … en bil som kanskje koster to millioner i USA, jeg vet ikke, koster fem-seks-sju-åtte hundre tusen i Norge, fordi staten betaler resten …». Om resten av befolkningen er like Naiv, Super som forfatteren, trengs det litt voksenopplæring.

Faktum er at den norske staten ikke betaler fem øre i tilskudd til Tesla-kjøpere. Det gjør derimot Uncle Sam, med ca. 7000 dollar per bil. Bor du i California, kan du få ytterligere 3000 dollar fra delstaten. Teslaene blir på denne måten en god del billigere i USA enn i Norge.

«Men momsen da?» sier du, i Norge betaler vi ingen moms på elbiler! Det er riktig. Men det samme gjelder i USA. Der er moms ukjent. Noen delstater (men ikke alle) har en omsetningsavgift, høyest i California med 7,25 prosent.

Det er riktig at momsfritaket begunstiger elbiler framfor biler med forbrenningsmotor. Det samme kan sies om engangsavgiften, omregistreringsavgiften, trafikkforsikringsavgiften, drivstoffavgiftene, fergetakstene, bompengene, parkeringstakstene, firmabilskatten og kollektivfeltene.

Den norske staten betaler ikke fem øre i tilskudd til Tesla-kjøpere. Det gjør derimot Uncle Sam.

Men det er en grov misforståelse at den norske elbilpolitikken består i subsidiering. Det som skiller oss fra andre land er tvert imot de høye avgiftene på alle andre biler enn de elektriske.

Elbilsubsidier er noe de andre landene driver med. Sør-Korea, USA, Storbritannia, Spania, Frankrike, Tyskland og Sverige er alle eksempler på land som yter kraftige subsidier eller skattelettelser til kjøpere av elbiler – fra 40 000 til 100 000 kroner per bil.

Det er derfor disse samme landene eksporterer en drøss brukte elbiler til Norge. Noen har fått en forretningsidé. Man kjøper en elbil, innkasserer subsidien og selger bilen med fortjeneste til et land uten elbilsubsidier. For eksempel til Norge.

Myte nummer én er usann.

Myte nummer to: Det spiller en rolle hva du gjør. I det ene medieoppslaget etter det andre fokuserer journalisten på den enkelte person og husholdning og på hvor lite klimavennlig hver enkelt lever. En gir inntrykk av at det er personlig moral det skorter på. Om bare hver enkelt tok seg sammen, så ville vi redde kloden.

Men dette er det samme som å pulverisere ansvaret – til mer enn fem millioner mennesker bare her i Norge. En garanti for at problemet ikke blir løst. Det er helt andre, strukturelle og kollektive grep som må til – tiltak som beveger mange folk og foretak i samme retning: Skatter, avgifter, kvoter, forbud og påbud, offentlige investeringer og innkjøp.

Det blir ikke større klimagassutslipp av at vi bruker mer strøm.

Direkte komisk blir det når parolen er å dusje kortere, så vi bruker mindre energi. Her kommer voksenopplæring nummer to: All strømproduksjon i EØS-området er kvoteregulert. Det blir ikke større klimagassutslipp av at vi bruker mer strøm. Vi fortrenger bare utslipp et annet sted. Det gjelder selv om strømmen skulle komme fra et kullkraftverk.

Faktisk vil økt bruk av strøm bidra til å presse opp kvoteprisen, og slik sett gjøre energisparing og avkarbonisering mer lønnsomt overalt i EØS.

Det er derfor elektrifisering av bilparken i Europa er glitrende god klimapolitikk.

Myte nummer to er usann.

Myte nummer tre: Flyene går uansett. Ingen steder er forskjellen mellom individuelle og strukturelle grep mer slående enn i luftfarten. Per Kleppes famøse uttalelse fra 1977 inneholder en kjerne av sannhet. Når du og din familie booker fire seter til Bangkok, opptar dere plasser som ellers ville ha gått til noen andre, eller stått tomme. I begge tilfeller er klimavirkningen så å si null. Det kommer ikke til å bli satt opp noe ekstrafly pga. din familieferie. Ha god samvittighet.

Annerledes ville det være om Norge og andre land la høye avgifter på flyselskapene eller drivstoffet, eller etablerte et kvotesystem for interkontinental trafikk, eller begrenset trafikken gjennom redusert flyplasskapasitet, eller bygget motorveier for 120 km/t mellom de største byene i Norge. Slike strukturelle grep ville føre til kollektive endringer i reisevanene. Atskillig færre ville fly. I sin tur ville dette føre til færre flyavganger og mindre global oppvarming.

Direkte komisk blir det når parolen er å dusje kortere, så vi bruker mindre energi.

Selv om flytrafikken står for bare to til tre prosent av innenlandske CO₂-utslipp, så står nordmenns flyreiser nasjonalt og internasjonalt for enda større klimafotavtrykk enn personbilene. Men utslippet utenfor EØS er uregulert – ingen stat har ansvar for det. Og klimafotavtrykket omfatter mer enn CO₂. Utslippet av partikler og vanndamp i stor høyde danner fjærskyer og kondensstriper. De er klimadrivende. Det er derfor luftfartssektoren ikke snakker om klimanøytralitet, men om karbonnøytralitet. Det siste er mindre krevende.

Myte nummer tre er sann på personnivå, men usann på nasjonalt og internasjonalt politisk nivå.

Myte nummer fire: Det spiller en rolle hva vi gjør. Klimaproblemet er vårt hittil største og vanskeligste allmenningsproblem. Alle gjør det de er best tjent med, og til sammen ødelegges vår felles ressurs: Vi koker kloden. Men hva hver enkelt gjør, har forsvinnende liten betydning.

Folk innser dette og har svake motiv for å endre atferd, om de ikke må. Det er derfor utslippene ikke går raskere ned, selv om de aller fleste har forstått alvoret. Det handler ikke om vond vilje fra politikerne.

Allmenningsproblemet gjør seg gjeldende selv på nasjonsnivå. Norge står for én promille av verdens klimagassutslipp. Det har fint liten betydning hva vi gjør her på berget, dersom mange av de store nasjonene fortsetter å ture frem.

Elektrifisering av bilparken i Europa er god klimapolitikk.

Det finnes ingen annen løsning på dette problemet enn at hvert land tar ansvar for utslipp på eget territorium og gjennomfører de kollektive, strukturelle tiltak som må til for nå egne, krevende utslippsmål. I tillegg må en finne måter å regulere de «herreløse» utslippene på i internasjonal sjøfart og luftfart.

I denne sammenhengen har det mening at lille Norge yter sitt bidrag, ved å gjøre klimagassreduksjon til et overordnet mål for politikken.

Myte nummer fire er sann på nasjonalt og internasjonalt politisk nivå.