Flukten til metroen

Hun satt foran meg på en benk i en av metrostasjonene i Kharkiv. Etter at krigen kom hit har stasjonene fungert som tilfluktsrom for tusenvis av innbyggere i Ukrainas nest største by.

Kvinnen hadde blitt kastet ut av sengen da rakettnedslaget traff leiligheten hennes. Hun hadde sett tanten sin bli drept få meter fra henne. Hun klarte ikke å snakke om det, men brast i en flom av tårer der hun satt og så ned i gulvet. Hun skalv. Hun var ikke alene om å søke legehjelp denne kvelden. De var mange.

Jenta på sju år som hadde konstante mareritt og var redd for å sovne, mennesker som hadde uforklarlige smerter i kroppen. Mennesker som følte de ikke klarte å puste. Kvinnen med skyhøyt blodtrykk med stor fare for å få et hjerneslag.

Den gamle mannen som viste meg bilder av sine tre barnebarn. Et av barna var drept i et rakettangrep to dager før, de to andre lå på sykehus, en av dem kritisk skadet.

Faren deres ble også drept. Selv hadde han gjennomgått et hjerneslag og hadde høyt blodtrykk. Han klarte ikke å sove.

Det er blitt mange sterke møter med enkeltmennesker disse ukene jeg har arbeidet i Kharkiv. Vårt team fra Leger Uten Grenser har reist fra metrostasjon til metrostasjon. Om kveldene har vi flere titalls konsultasjoner før vi ruller ut soveposene og overnatter der.

Jeg har sett fortvilelsen, mangel på håp, en uforståelighet for situasjonen de har havnet i. Tapet av familie og venner, tapet av sine hjem, tapet av en framtid de hadde sett for seg. Den kontinuerlige frykten mange føler, andre som knekker sammen i redsel når lyden av rakettnedslagene kan høres som dumpe drønn.

Før jeg reiste inn til Kharkiv hadde jeg vært noen dager i byen Vinnytsia som lå langt fra frontlinjen. Vi ønsket å komme i kontakt med ukrainske psykologer for å hjelpe de internt fordrevne, som passerte forbi denne byen på vei til sikkerhet i andre land – mange med psykologiske traumer.

Det var da jeg møtte Olena, en psykolog fra Ukraina. Øynene hennes var blanke under samtalen. Hun hadde familie i den beleirede byen Mariupol og visste lite om hvordan det stod til med dem. Olena fortalte at hun ikke hadde overskudd til å arbeide nå.

Hun hadde før krigen jobbet som klinisk psykolog og behandlet klienter med personlige problemer. «Pasientene kommer ikke lenger», fortalte hun. «Problemene de hadde før krigen fortoner seg nå så små». «Det er godt å møte dere», fortsatte hun. «Dere er så rolige, dere har ikke det stresset og de bekymringene vi lever under. Det at dere er her virker beroligende på oss».

Jeg har arbeidet under mange kriser og i mange krigssoner, men ikke fått høre det så eksplisitt at vår faktiske tilstedeværelse har stor betydning for folk. I det medisinske humanitære arbeidet dreier det seg ikke bare om den konkrete hjelpen som gis i form av medisiner og behandling, men faktisk at mennesker fra andre land er til stede sammen med dem som opplever krisen.

Det kan gi håp, ro og en følelse av trygghet. Det er et konkret menneskelig uttrykk for at vi bryr oss. Vi er der som medmennesker, direkte og nært. De er ikke glemt.

Situasjonen i Kharkiv er svært vanskelig. Deler av byen er jevnet med jorden. Halvparten av befolkning på 1,5 millioner har flyktet. Noen har valgt å bli eller kunne ikke flykte på grunn av mangel på penger, slektninger, andre kontakter, eller de var for gamle eller syke til å reise.

Noen fortalte oss at de ville dø i sin egen by. Vi antok at de mest sårbare fortsatt var igjen i byen. Mange hadde mistet sine hjem, spesielt i den østlige delen av byen. Det er fortsatt daglige angrep med raketter mot byen.

Jeg vet ikke hvor mange lunger jeg har lyttet på, halser jeg har sett på og mager jeg har kjent på. Ikke fordi jeg hadde sterk mistanke om at noe var alvorlig galt, men fordi jeg visste at en grundig undersøkelse og en lyttende samtale virket beroligende. Stressnivået var så høyt at bare et beskjedent symptom ga rom for betydelig engstelse hos noen av pasientene.

De takket inderlig da jeg kunne forsikre dem om at ikke noe var alvorlig galt. Jeg så lettelsen i ansiktene deres. Frykten for å bli alvorlig syk under slike omstendigheter plaget mange, spesielt mennesker med kroniske sykdommer.

Vi glemmer lett disse ofrene for krigen. Mennesker som får økende psykiske problemer, og de som lever med kroniske sykdommer. Når krigen bryter ut og de ikke får medisinsk oppfølging, kan slike sykdommer få et svært alvorlig forløp. Det er pasienter med hjerte/karsykdommer, lungesykdommer, epilepsi, diabetes, kreft.

Noen av dem dør – i noen krigssituasjoner kanskje flere enn dem som dør av skader fra selve krigshandlingene. Andre drives på flukt til et sted der de kan få den medisinske omsorgen de trenger, gjerne til et annet land.

Det er likevel oppmuntrende å se hvordan folk står på for hverandre. På hver stasjon har det utviklet seg små samfunn. Menneskene der er godt kjent med hverandre. Grupper av frivillige jobber for å skaffe mat og vann til beboerne. En legestudent på en av stasjonene driver en liten poliklinikk og apotek. Toalettene blir vasket.

Alle i Kharkiv stiller opp. Mange bidrag kommer utenfra. Det er et sterkt samhold, men seks uker er lenge, spesielt når man ikke ser noen løsning i nær framtid.

Det er fortsatt kaldt på T-banestasjonene. Våren ser ut til å komme sent til Kharkiv i år.