Nylig ble det kjent at tre markante SV-politikere gir seg på Stortinget. Mange spekulerer i at dette er en krise i partiet.
Jeg ønsker meg at flere slutter i flere partier. Hvorfor skal vi ha folk som er politikere fra de er 20 år og oppover, som fortsetter i tiår etter tiår? De gjør politikk til et eget yrke. Når landets øverste ledelse består av folk som har vært politikere fra de kom ut av kvisealderen, kan man lure på hvor sunt det er.
Partiets indre sirkler
Og hvorfor skal ministre i regjeringen som regel komme fra partiets indre sirkler? Jeg har flere ganger møtt ministre innenfor de områdene jeg har jobbet med, og i ettertid tenkt at jeg kjenner mange som ville vært bedre kvalifisert. Et alternativ til å rekruttere fra partieliten, kunne være at man henter inn folk som faktisk har utdanning, yrkes- og livserfaring fra det feltet en minister skal styre.
Og hvorfor er statssekretærer og politiske rådgivere blitt rekruttstillinger for unge uerfarne innad i partiene, som en slags start på deres politiker-karriere? Dette er noen av de viktigste stillingene for styring av landet. En minister har et enormt tilfang å velge blant av folk som har mer erfaring, kunnskap og gjerne leveår enn dem selv.
Broileren
Det er denne utviklingen som har skapt ordet «broiler». Det er en sterk metafor. I en moderne kyllingfabrikk får en broiler i snitt et A4-ark å bevege seg på. Den kan ikke flakse med vingene, lage reir, løpe, oppleve naturen utenfor veggene som kyllinger normalt er skapt til. Den bruker 28 dager på å nå slaktevekten som normalt ville tatt 120 dager. Da blir den så feit at den ofte har hjertefeil og knapt orker å stå på sine egne bein.
De fleste topplederne i norsk politikk blir framavlet innen partiet som «broilere» før de er 30 år. Og media har gjort det til en øvelse å se etter framtidens politiske ledere i partienes «broilerfabrikk». Hvorfor ikke lete blant modne mennesker i nærings- og organisasjonslivet?
Partiene blir som en egen verden - en særegen organisasjon eller bedrift med en kultur som knapt ligner på noe annet. Det fører til at de dyrker sine egne interne konflikter som er fjerne fra samfunnets konflikter.
Antallet som er medlemmer i partiene har gått kraftig tilbake de siste tiår. Turistforeningen har flere medlemmer enn alle partiene til sammen. Når man skal velge de som blir landets ledere på partimøter er ofte ikke flere til stede enn en dårlig besøkt gudstjeneste. Dette skaper avstand og i verste fall politikerforakt.
La medlemmene bestemme
Jeg ønsker ikke å bidra til politikerforakten. Min opplevelse av norske politikere er at de er skikkelige hardtarbeidende folk. Og jeg beundrer at de kan stå oppreist i all den urettferdige kritikken de får. Jeg ønsker å komme med forslag som kan få politikere nærmere folk - uten å endre partisystemet. Hvorfor ikke hente folk fra resten av samfunnslivet i Norge til de politiske lederstillingene i regjeringen?
Hvorfor ikke la de få medlemmene dere har få stemme over hvem som skal være stortingskandidater? SV gjorde det i Oslo – er det flere som har prøvd? Det kunne jo føre til at flere så at det betyr noe å være medlem.
Hvorfor ikke gå for de best kvalifiserte statssekretærene i stedet for partiets håpefulle broilere? Hvorfor ikke la stortingsrepresentanter kutte ut Stortinget et par perioder for så eventuelt komme tilbake etter å ha fått annen erfaring?
