Det kom først noen små drypp: Som at «The Daily Show»s Jon Stewart, fra sin «fake news desk», ble frontet som «the most trusted man in fake news» fra begynnelsen av 2000-tallet. Deretter bevisst oppdiktede historier, særlig spredt via sosiale medier.
Skikkelig fart i sakene ble det da USAs nyinnsatte president for alvor begynte å snakke om «fake news». Et perfekt tidspunkt for å ta i bruk et begrep som kunne brukes til å svekke en allerede tillitssvekket presse.
Definitivt årets heteste ordsammensetning. Eksportert, diskutert, latterliggjort og voldsomt kjapt tatt på det største alvor. Så på alvor, at 1. april aldri blir det samme.
Dyster lesning
Like brått avfødte uttrykket «falske nyheter» ordet «faktasjekk». Å faktasjekke ble et kraftfullt uttrykk for en journalistikk på hugget. Jeg, og mange med meg, begynte for alvor å abonnere på «the failing» New York Times på grunn av deres resolutte faktasjekking av den nye presidenten og hans administrasjon. Som om vi et øyeblikk glemte at alle journalistiske kropper bør ha sjekking av fakta i blodomløpet.
Og i går kom altså den første norske undersøkelsen hvor mediebrukerne blir spurt om hvordan de forholder seg til begrepet «falske nyheter». Tusen personer i aldersgruppen atten til åtti har svart. Det er interessant, men også ganske dyster lesning, for først og fremst sier denne undersøkelsen at nordmenn flest mener at nyhetsformidling, både på nett og via de tradisjonelle mediene, like gjerne kan være oppspinn som fakta.
Usikkerhet blant publikum
Nesten alle svarer ja når de blir spurt om de opplever at nyhetsartikler eller nyhetsinnslag på nettet kan være «bevisst usanne» eller «ikke helt sanne».
Det undersøkelsen derimot ikke sier noe om, er om vi har mer tillit til nyheter, på sosiale medier, når kjente mediehus er avsenderen. Altså hvorvidt det svekker tilliten til Dagbladet, Nordlys og NRK at de publiserer sakene sine på Facebook.
62 prosent av de spurte peker på Facebook når de blir spurt om hvor de oftest finner «usann informasjon presentert som nyheter». Men hver femte nordmann sier det samme om de tradisjonelle nyhetsmediene.
Selvfølgelig forteller dette at folk er blitt langt mer usikre på selve fundamentet for nyhetsformidling. De vil med rette tenke seg om før de bruker nyhetssaker som grunnlag for å forstå verden. De vil lure på om den maktkritiske vaktbikkja – pressen – gjør jobben sin, og om de selv vil uttale seg til dem.
Selvtillit
Samtidig sier Medietilsynets undersøkelse om falske nyheter at nesten halvparten av oss er ganske sikre på at vi selv klarer å oppdage om en nyhet er falsk eller usann, selv om vi er langt mindre sikre på om andre klarer det samme.
Og kanskje er det riktig? At det normalt er ganske lett for oss å skille skitt fra kanel?
Sosiale medier, og særlig Facebook, er blitt et møtested. Et gammeldags torg, en vannpost – der alle møtes og forteller hverandre historier. Og etter hvert lærer vi folk å kjenne. Vi skiller spøkefuglen fra dommedagsprofeten. Sladrehanken fra den som er til å stole på. Dikteren fra sannhetsjegeren.
Så var det dette med 1. april da. Forleden rant Facebook over av oppfinnsomme «nyheter» om idrettsfolk på topp, som ville gi seg. Om funnet av en hittil ukjent Grieg-opera.
Spøk til side
Men dette var også året mange norske aviser valgte å droppe aprilspøken. Avis-Norge ble litt kjedeligere i 2017, selv om undertegnede gikk rett på den særdeles falske nyheten fra Klassekampen om at avisa hadde slått seg sammen med Dag Og Tid for å faktasjekke faktasjekkerne.
Men begrunnelsen avisene ga, for å gi opp en gammel tradisjon, er gode nok. De mediene som ønsker å bli tatt på alvor har alt å vinne på å hegne om sin egen troverdighet, og alt å tape på ikke å gjøre det.
Sånn sett har de rett, de mange som har konkludert med at Donald Trump har gjort journalistikken en tjeneste.
Følg NRK Debatt: og
