Jeg må ha det preparatet NÅ, de bruker det i USA! En profilert, populær norsk utøver med internasjonale meritter snakket desperat til meg. Året var 2000, og vi stod på hver vår side av disken på et apotek hvor jeg jobbet ved siden av farmasistudiene. Det nærmet seg en svært viktig konkurranse for utøveren. Jeg verken kunne eller ville bestille preparatet fra USA, og utøveren skjelte meg ut.
Til slutt ba sjefen min utøveren om å forlate apoteket. Vel er historien gammel, men jeg nevner den for å poengtere at det ikke bare er utenlandske utøvere som gjør meg flau.
Går bak ryggen på idrettslegen
På alle andre områder enn idrettsprestasjoner er toppidrettsutøvere er gjennomsnittlige. Toppidrettsutøvere kan ha plettfri vandel, men de kan også kjøre for fort og i fylla, utøve voldshandlinger, snyte på skatten eller trikse med statsborgerskap. De kan i tillegg bli tatt i doping; et område som vi bryr oss mindre om når det gjelder hva resten av den gjennomsnittlige befolkningen bedriver.
Mannen i gata kjøper og tar kosttilskudd, slankepiller og proteinpulver, uten å stille krav til dokumentasjon av innhold, effekt og bivirkninger. De jager et bedre liv med mindre smerter og plager, eller forandret kropp. De går kanskje bak ryggen til legen sin. Hva har de å tape? I beste fall kaster de penger ut av vinduet. I verste fall spiser de noe som gjør helsa deres dårligere, enten alene eller fordi stoffet ikke bør kombineres med legemidler de bruker.
Tilsvarende oppførsel ser vi hos et ukjent antall toppidrettsutøvere. De kjøper og tar kosttilskudd eller medisiner uten å stille krav til dokumentasjon av innhold, effekt og bivirkninger. De jager bedre prestasjoner. De går kanskje bak ryggen på idrettslegen sin: Der folk flest tror på Snåsamannen, oppsøker norske toppidrettsutøvere en kvakksalver i Østfold. Hva har de å tape? I beste fall kaster de penger ut av vinduet. I verste fall spiser de noe som gjør helsa deres dårligere, eller de blir tatt i doping.
FØLG DEBATTEN: NRK Debatt på Facebook OG NRKYtring på Twitter
Oppdiktede diagnoser etter positiv dopingsprøve
Denne uka er jeg flau over å være toppidrettsutøver. Jeg forventer mer av mine kollegaer enn av mannen i gata, når det gjelder kritisk sans til hvilke stoffer de putter i seg. Jeg kjøper ikke holdningene: «Meldonium var ikke forbudt, så jeg prøvde ut om det hadde en effekt». Hjertemedisiner er for syke mennesker. Hva i huleste tenker de med, disse friske utøverne som prøver det ut?
Jeg kjøper ikke forsvarstalene: «Det var jo tillatt å bruke meldonium i 2015». Jepp, det stemmer, men nå er det forbudt, etter en grundig prosess hos WADA. Og da er det ikke sånn halv-forbudt i en overgangsperiode. Beklager. «Jeg fikk ikke med meg at stoffet ble satt på dopinglista». Den årlige oppdateringen 1. januar byr sjelden på omfattende endringer.
Men, det er klart, hvis pilleboksene er mange blir det mye å holde styr på. «Jeg prøvde det, men det hadde ingen effekt.» Hvordan vet man sikkert om noe har en effekt, i en kropp der et uendelig antall variable påvirker prestasjonen? Jeg kjøper ikke bortforklaringene: «Jeg trengte medisinen», angivelig på grunn av en rimelig søkt diagnose som utøveren kanskje betalte både lege og advokat for å bekrefte. Utøvere har selvsagt lov til å motta behandling for sykdom, og kan søke om medisinsk fritak for å få lov til å bruke stoffer som står på dopinglista. Man kommer dog ikke så langt med å dikte opp diagnoser i etterkant av en positiv dopingprøve, og slik må det faktisk være hvis vi skal nærme oss en ren idrett.
Har mistet trua
Hvor langt bak doperne ligger WADA? Hvilke andre stoffer som foreløpig ikke står på dopinglista, er i utstrakt bruk internasjonalt? Troverdigheten til internasjonal toppidrett er så lav at ingen lenger blir overrasket over neste dopingsak. Var det bedre før? Var det verre før?
Vi vet ikke sikkert. Vi vet bare at det er for dårlig nå, og ingen kan innerst inne tro på nullvisjonen for dopingbruk. Jeg tviholder på hypotesen om at omfanget av doping i en idrettsgren er proporsjonalt med graden av «fame & fortune» for grenen. I så måte føler jeg at jeg som orienteringsløper har valgt en OK idrett.
Den dagen jeg ble skjelt ut på apoteket, mistet jeg trua. Hvis denne kjernekaren av en utøver jager marginer i gråsonen, hva gjør da andre jeg ser opp til? På det samme apoteket leverte jeg samme år ut til en norsk idrettslege preparater som i beste fall skulle brukes til forskning eller beredskap, men som i verste fall ble brukt til å hente marginer i gråsonen. Som ung farmasistudent hadde jeg ikke guts til å spørre. Jeg håper jeg ville ha fått et ærlig svar.
Teksten ble først publisert på kronikkforfatterens blogg, «hauskennordberg».
