Hopp til innhold
Kronikk

Flagget til topps for våre nye helter

I år skal vi i tillegg til friheten også flagge for dem som har smittet minst og ofret mest, nemlig ungene og lærerne.

Marit Figenschou

I år skal flagget til topps for de nye heltene, skriver Marit Figenschou.

Foto: privat

I dag feirer vi igjen friheten. Vi flagger for militære seire, helter og frihet fra krig. I år er det i tillegg nye grupper som fortjener flagget til topps, heder og ros.

Det er stund siden vi vandra rundt, klemte hverandre på begge kinn, besøkte foreldre på sykehjem og besøkte venner. På kaffebaren, rundt kafébordet og middagsbordet satt vi tett, dultet bort i hverandre og gav en oppmuntrende klapp på skuldra. Vi så hverandre i øynene, smilte bredt, lo, sukket og ristet på hodet.

Det var kø for å komme inn på bussen, toget og flyet. Vi baksa oss fram gjennom midtgangen mens vi kjente pusten fra passasjerer vi ikke kjente. På jobben slo vi av en prat med en ved kaffemaskinen om siste nytt på intranettet. Vi kranglet med en kollega, drømte om mer lønn og møtene var kjedelig. Vi planla sydentur i sommerferien og skulle ligge tett på stranda.

Frihet er at barn er trygge i skole og fritidsordninger og kan leke uten en meters-regler.

Vi deltok i begravelser, konfirmasjoner og barnedåp. Konserter, bingo, klubb, kino og teater ble lagt inn i en kalender som var full fra før. Vi sendte ungene på skolen, skolefritidsordning, fritidsklubber og fotballtrening.

Bunadsskjorte måtte vaskes, strykes og snart er det 17. mai. Tett som hagel skulle vi gå i tog, klemme og kysse kjente og ukjente og rope et rungende hurra! Landet med arbeid, bolig, helsevesen, skole, penger på bok, kongen og Nav. Det steinrike landet, friheten og fellesskapet. Det kjennes ut som en evighet siden.

Forventningene og prestasjonene presset på. Vellykketheten jaget og plaget mange. Stressmestringskurs solgte som hakka møkk og vi trente på å si nei. Mens vi strevde etter å være best, lengtet vi også etter tid til å være alene og få ro. Noen rakk ikke å få med seg den siste modulen om stressmestring og fant ikke pinkoden som skjulte den egentlige årsaken til at det var så himla vanskelig å si nei.

Den 12. mars var det noen som gjorde det for oss. Vedtaket bura oss inne. Skolen ble flyttet hjem. Det ble også jobben. Myndighetene arrangerte intensivkurs i håndvask, snyting og to meters avstand. Handlekorga med melk og brød stinker Antibac og vi går omveier for å unngå å komme for nærme folk. Venner fester vi med på internett.

Ingen kommer på besøk og vi skal ikke reise noen steder.

Fritidsreiser kan du se langt etter. Det samme gjaldt også hytta ei god stund. En full kalender var brått en illusjon. Mange har gått konkurs og arbeidsledigheten er rekordhøy. Koronareglene styrer alt vi gjør. Hjemmekontor fungerer visst nok bra, vi reiser ikke med fly for å delta i møter.

Vi skåler på internett. Drive-in kirke, drive-in kino og drive-in konsert. Forbruket går ned. Armløft kan gjøres i et tre, vi løper og går på nye stier. Ingen kommer på besøk og vi skal ikke reise noen steder. Ikke på en god stund. Slik sett er det mer ro over hverdagene, vi har mer tid og vi stresser mindre. Eller stress og stress.

Det er et slags fellesskap at alle har det slik. De rike, velstående og vellykkede er i den samme båten som de som ikke har så mye og aldri har hatt det. Renholderne, butikkansatte, lærere, leger og sykepleiere er våre nye helter. Sårbare og ufullkomne kaver vi med å finne en ny mening i hverdagene.

Hvorfor kan ikke skolen åpne, når vi stimer til kafeene og restaurantene. Hvor stort omfang er det av vold og overgrep? Hvorfor kan vi ikke gå i begravelser, mens kjøpesentrene er stinne av folk. Hver for oss leter vi etter svar.

Armløft kan gjøres i et tre, vi løper og går på nye stier.

Roligere? Mindre stress? Som innesperret, friske og selskapssjuke har tankene gått i nye og ukjente baner. Vi lengter etter å få treffe venner, familie og besteforeldre – uten å stirre inn i en skjerm. Vi lengter å ta på et menneske, kjenne pusten og myk hud. Vi lengter etter å være friske, trygge, ha en jobb og penger til å betale husleie.

Frihet er at barn er trygge i skole og fritidsordninger og kan leke uten en meters-regler. Ni uker er lang tid. På 17. mai skulle nok en gang hundre tusener av barn rope et rungende hurra for friheten. I år skal flagget til topps for de nye heltene – lærerne og alle ungene. De som virkelig har gitt avkall på friheten. Flagget skal henge høyt for dem som har smittet minst og som har ofret mest.

God 17. mai.