NRK Meny
Kronikk

Fjordperspektiver

Jeg er miljøverner og levende opptatt av en bedre verden. Jeg er miljøverner og derfor investerer jeg i selskapet som vil drepe deler av Førdefjorden. Jeg er redd for at miljøbevegelsen har havnet i fella av flokkmentalitet.

Aksjonerer på Engebøfjellet

Bildet viser en demonstrasjon på Engebøfjellet mot at gruveselskapet Nordic Mining har fått tillatelse til å utvinne mineralet rutil fra Engebøfjellet i Vevring, og planlegger å dumpe massene de sprenger ut fra fjellet rett i Førdefjorden. - Jeg er redd miljøbevegelsen er offer for en form for gruppetenking, skriver kronikkforfatteren.

Foto: Vidar Gudvangen / NRK

Jeg har koordinert planlegging av sivil ulydighet mot gasskraft på Vestlandet på 90-tallet. Jeg har stolt på miljøbevegelsen hele mitt liv.

For tre år siden skulle jeg avgjøre hva jeg skulle gjøre med arven fra farmor. Jeg bestemte meg for å investere i selskap som fremmet den verden jeg ønsket. Jeg kjøpte REC (solenergi), Nordic Mining og etterhvert Scatec Solar m.fl.

Solenergi sier seg selv, men hvorfor Nordic Mining? Fordi de:

  • Kutter CO2-utslipp på rutil med 80%
  • Har mineraler som er viktig for det grønne skiftet
  • Gir ny næring etter oljen
  • Har potensiale til å bli mineralnæringens svar på Statoil

Perspektiv på inngrepet

Jeg fikk med meg at Nordic Minings mest profilerte foretak, Engebøprosjektet ved Førdefjorden i Sogn og Fjordane, var omstridt. Det er ikke uproblematisk å plassere gigantiske mengder gruveavgang. Motstanden har beskrevet prosjektet som tidenes største planlagte forurensning og sivil ulydighet raslet i sliren. Her måtte jeg sette meg inn i rapporter og høringer før jeg kunne investere.

Som idealist har jeg lært at man må prioritere idealene. Her sto fjordmiljø mot globalt miljø og næring, og mine kriterier gikk på at det ikke skulle være permanent eller alvorlig skade.

Som erfaren miljøverner ble jeg overrasket over at mange av argumentene motstanderne brukte var feil eller mangelfulle.

Sindre T. Westgård

Mitt perspektiv er at inngrepet er som å spise kjøtt. Man slakter en sau (5% av fjorden) og får kjøtt (kuttet klimagassutslipp, viktige mineraler, arbeidsplasser og inntekter). Ved neste lamming (om 60 år) er flokken (fjorden) like stor og livskraftig som før. Aksepterer man dyrehold burde det være innenfor, forutsatt at overvåkning av deponiet sikrer at det legger seg der det skal.

Men jeg ville ikke bedømme saken alene, og når jeg hadde satt meg inn i rapportgrunnlaget søkte jeg meningsbrytning. Lokalt, på nå arkiverte firda.origo.no, i debattfelt i hver sak om Førdefjorden jeg kom over, og i epost til politikere.

Jeg ble overrasket over at det jeg møtte ikke var spesielt overbevisende, og få motstandere engasjerte seg. Og så kom opptakten mot kommunevalget i fjor.

Perspektiv på realpolitikken

Som erfaren miljøverner ble jeg overrasket over at mange av argumentene motstanderne brukte var feil eller mangelfulle. Det mest påfallende, «giftig avfall»-argumentet, er så godt som er forsvunnet i norsk debatt, men brukes fremdeles internasjonalt. Listen over feilskjær er lang, her er et utvalg.

  • Deponiet ødelegger gytefelt for rødlistet blålange: Havforskningsinstituttet sier det kanskje gytes der fordi man ikke kan se forskjell på lange- og blålangeegg.
  • Norge er ett av fem land som tillater sjødeponi: Londonkonvensjonen tillater ALLE sine medlemmer å deponere inerte geologiske masser i sjø.
  • Titanoksidet fra gruven skal brukes til tannkrem og maling: Mineralet er relativt nytt og får nye voksende bruksområder hvert år.
  • Legge fjorden øde? Ja - 5% av fjorden i 60 år.
  • Miljødirektoratet ble presset av regjeringen til godkjenning: De fulgte det mandat de har i slike saker: Avveiing.
  • Tilbakefylling av avfallet i gruven for å unngå sjødeponi: Volumet blir vesentlig større ved knusing, deponi er nødvendig. I denne saken er sjødeponi tryggest.

    Hvorfor brukes så mye dårlige argumenter selv om man også har gode?

    Sindre T. Westgård

Argumentene gjentas over alt. Gjennom mine årelange forsøk på diskurs har jeg erfart at de som har brukt faktuell argumentasjon mot prosjektet, ofte innrømmer at det er en prinsippsak. Andre innrømmer at de ikke har satt seg inn i saken. Hvorfor brukes så mye dårlige argumenter selv om man også har gode?

Med sivil ulydighet, som Natur og Ungdom og deres støttespillere har vist at de vil bruke, blir dette viktigere. Man må forvente at de som går til det skrittet er godt og riktig informert, og at valget om sivil ulydighet tas på et godt grunnlag.

Mitt inntrykk er at aksjonistene har mye informasjon med lav kvalitet, uten vektlegging og tolkning. Men det er kanskje ikke så farlig med grunnlaget? De blir helter, og mange hjelper med boten.

Perspektiv på motstanden

Etter den langvarige Engebøaksjonen sitter jeg igjen med en del spørsmål: Hvorfor brukes så mye sviktende argumentasjon? Hvorfor unnviker man debatt? Er motstanden prinsipiell og ekskluderer dialog? Slår noen politisk mynt på saken? Hvorfor angripes Engebøprosjektet, ikke lover og reguleringer?

Mitt inntrykk er at aksjonistene har mye informasjon med lav kvalitet, uten vektlegging og tolkning. Men det er kanskje ikke så farlig ?

Sindre T. Westgård

Hadde ungdommen på fjellet et reelt valg før de brøt loven? Hva kunne man fått til for alle ressursene brukt bare på denne ene aksjonen? Disse spørsmålene håper jeg meningsdannere i bevegelsen tar til seg.

Jeg er redd bevegelsen er offer for en form for gruppetenking. At ungdom som utsetter seg for lovbrudd ikke får vurdert de faktiske konsekvensene, ei heller de positive miljøaspektene ved selskapet. Jeg ønsker fortsatt debatt om prosjektet velkommen, det har åpenbart alvorlige miljøaspekter. Men argumentasjonen må ryddes, ellers fortjener ikke miljøbevegelsen å bruke sivil ulydighet i denne saken.

Jeg har enda ikke blitt overbevist om å gå fra min miljøinvestering i Nordic Mining. Kanskje noen kan gjøre et skikkelig forsøk?