Bildene av statsråden i den knall oransje redningsdrakten som flyter rundt i det rolige blå Middelhavet er tapetsert over norsk offentlighet. Hva var det egentlig som skjedde når Sylvi Listhaug lå i sjøen? Det var jo bare et helt vanlig stunt. Et svar på en utfordring. Det ble badet og plasket. Filmet og fotografert. Politikeren steg opp av vannet, og sa noe om hvordan det må kjennes ut å være flyktning og se en redningsbåt. Levde seg litt inn i situasjonen.
Politiske PR-stunt er ikke nytt. Når folk reagerer så sterkt som i denne saken, har det mye med Sylvi Listhaugs politiske personlighet og stil å gjøre. Og her kom reaksjonene raskt: Dette er som å åpne vinduet for å føle på uteliggernes situasjon! Det er som om forsvarsministeren spiller paintball for å kjenne på hvordan det er å være i krig! Noen foreslo at en medierådgiver kanskje kunne hjelpe henne der hun er.
Raseri
Et sted mellom avisens vinkling, mannskapets utfordring og Listhaugs uttalelser oppsto det noe som vekket sinne hos mange. Det er ikke en badetur i tørrdrakt som gjør at folk blir forbanna. Det er inntrykket av at Listhaug tilsynelatende tror at hun kan si noe om hvordan det kjennes ut å være flyktning etter å ha plasket litt rundt i overlevingsdrakten. For noen drar hun den for langt, slik at det blir usmakelig og upassende. Andre opplever det, som en kommentator skriver, som et attentat mot virkeligheten.
Var det et PR-stunt? Ja. Var det meningen å provosere så mye? Kanskje ikke. Ledet Dagbladet an? Ja. Det spiller liten rolle all den tid Listhaug ikke gjør noe særlig for å motvirke inntrykket. Det er åpenbart at First-House-ministeren forstår hva hun er med på når hun er på båttur med journalister. Skader reaksjonene Listhaug? Egentlig ikke.
Om du ser en sporty statsråd som tar en utfordring, tester utstyr og hyller redningsmannskaper, eller en usmakelig situasjon som skriver seg inn i en historie av bagatellisering av flyktningers situasjon (tenk Gullstol-rabalder) kommer an på hva du synes om Listhaug fra før.
SE OGSÅ: Listhaugs badestunt får internasjonal oppmerksomhet: BBCs dekning av saken. og John Oliver i satireprogrammet «Last Week Tonight» på HBO.
Liksomhendelser
Nyheter skapes rundt at noe skjer. Ved å skape liksomhendelser som er nyhetsvennlige, får politikere oppmerksomhet. Om det er journalisten eller politikeren som står bak er litt likegyldig – begge er medskyldige. Den kjedeligste varianten er pressekonferansen. Det er mer avansert å putte Jens Stoltenberg inn i en taxi. Før i tiden, som de fleste nå er enige om at var en litt flau og rar tid, gjaldt det å spille på enkle objekter.
En fordums finansminister, Per Kleppe, poserte med kniv og fenalår for å illustrere at han skar budsjettet inn til beinet. Dagens finansminister tar på seg ishockeydrakt for å fortelle at hun er kampklar før budsjettforhandlingene. Og ja, så har det også skjedd noe siden 80 og 90-tallet: Hockey-Siv blir fotografert av Erna Solberg og lansert på sosiale medier. Det ville jo vært for dumt å ikke skrive om det!
Alt kan komme ut av kontroll. Thorbjørn Jagland hadde kontroll da han skulle sprenge en symbolsk isopormur i Tromsø. Dette skulle fortelle at Norge ikke måtte isolere seg (les: bli med i EU!). Det var sikkert ikke meningen at muren skulle ta fyr, i et hav av flammer og giftig røyk. Det endte med politianmeldelse. Stuntmessig har det egentlig roet seg litt ned.
Følg debatten: og
Sylvi splitter
Reaksjonene på Listhaugs badestunt har vært alt annet enn rolige. Det henger sammen med Listhaug som politisk personlighet – og hvordan hun har opptrådt i fortiden.
Sylvi Listhaug er en sterk politisk personlighet, og slike har en tendens til å dele folk inn i leire av hat eller elsk. Om man synes badeturen og uttalelsene var ok eller helt forferdelig kommer mye an på hva slags partier man liker i utgangspunktet.
I Listhaug ser motstandere en ubøyelig person som maltrakterer komplekse saksfelt som en smilende dampveivals. Som forteller at hun sikkert har skiftet mening en gang, men ikke helt kan huske at det har skjedd. En vrang person, som turer på og bøyer fakta så det knaker for å få viljen sin.
Tilhengere ser prinsippfasthet, en som ikke lar seg påvirke eller trekke hit og dit av ulike hensyn – men som holder målet i synet og viser gjennomføringskraft. De liker at hun aldri unnskylder seg, og opplever nok at hun ivaretar deres interesser.
Frp + mediene = sant
Når Listhaug sannsynligvis ikke tar skade av stuntet sitt, er det på grunn av dette. Fremskrittspartiet har i tiår fortalt en historie om venstrevridde journalister som behandler dem urettferdig. Dette trykker på alle de gale knappene hos journalistene, som nok misliker å bli avfeid som uprofesjonelle partikaniner.
Dermed vinkler journalistene kanskje litt hardere, kommentatorene skriver mer kritisk, Frp peker på urettferdigheten. Slik snurrer en sirkel av oppmerksomhet som gagner Fremskrittspartiet.
De fleste som reagerer på Listhaugs badetur ville nok ikke stemt Frp uansett. Mange som stemmer Frp (eller der omkring) vil synes at mediene er strengere med Listhaug enn andre politikere, og at de bare hisser seg opp.
Om Listhaug gjør seg selv og partiet sitt usmakelig for Venstre og KrF derimot, kan denne typen badeturer bli et strategisk problem på sikt.
