NRK Meny
Normal

Fingeren på knappen

Verdens framtid bør ikke avhenge av to nervesvake menn med fingeren på hver sin knapp. For norske politikere er det tydeligvis en bombe.

COMBO-NKOREA-US-MILITARY-MISSILE-FILES

Nord-Koreas leder Kim Jong-Un og USAs president Donald Trump er ifølge Ytrings spaltist to nervesvake menn med fingeren på atomknappen. Likevel tviler han på at dette får en plass i den norske valgkampen.

Foto: SAUL LOEB / AFP

Olav Brostrup Müller er fast spaltist i radioprogrammet Ytring.

Dersom du leser dette, har verden likevel ikke gått under i atomkrig.

Det er nemlig bare dager siden den amerikanske presidenten sto der på golfklubben sin og truet med å drukne Nord-Korea i et hav av flammer og vrede. Det flammehavet ville trolig vært det siste vi så, både han og vi.

På et nivå føltes det hele så absurd, så avleggs. Atomtrusselen tilhører liksom en annen tid, den har en svak eim av skjegg og barnevogn og brune kordfløyelsbukser over seg.

Det å slippe å dø i et atomangrep, er en norsk verdi.

For vi har vært der før. Natt til 26. september 1983, for eksempel. Jeg hadde feiret min seksårsdag dagen før og lå som millioner av andre barn og sov, mens en russisk offiser ved navn Stanislav Petrov avverget verdens utslettelse ved å nekte å lystre stående ordre.

Det han så på skjermen, mente han, var ikke en amerikansk atomrakett på vei mot Sovjetunionen, men en feil i systemet. Han satset både liv og karriere på at han hadde rett, og trykket derfor ikke på knappen. Og dagen etter sto vi opp, alle sammen, og verden fortsatte.

Historien er ubegripelig. Like ubegripelig er det at atombomben, dette våpenet som for lengst burde vært klassifisert som en forbrytelse mot menneskeheten, fortsatt finnes.

Mandag sparkes den norske valgkampen i gang for alvor, når landets politikere og kommentatorer møtes over halvlitersglassene i Arendal.

Atomvåpen kommer ikke til å være det første de dveler ved, tvert imot har de masse annet å snakke om: Hvem som skal få lov til å gå med synlig kors i halsen, for eksempel, eller hva som er verst av omskjæring pr. vannscooter eller innføring av obligatorisk sykkelhjelm på ulv.

De neste ukene kommer vi til å diskutere Jonas og Erna, som om de var to realitydeltakere som skal stemmes ut før neste episode.

Er Jonas egentlig kjipere enn han later som? Er Erna og Siv egentlig venninner? Og hva er det med Trine, hvorfor tror hun at alt på død og liv må handle om henne? Og hva med Knut Arild, men skal han stå med under roseseremonien 11. september?

Det å slippe å se at avlingene dør, er en norsk verdi.

Da FN i sommer vedtok et historisk forbud mot atomvåpen, var ikke Norge blant landene som stemte for. Nato-landet Norge ønsket ikke engang å delta i forhandlingene om den nye traktaten. Den norske regjeringens linje var å boikotte hele prosessen.

Et søk på stikkordet «atomvåpen» på hjemmesidene til Frp og Senterpartiet – de to partiene som hittil i valgkampen har snakket seg varmest på norske verdier – gir null treff.

Det hele burde jo være ganske enkelt: Det å slippe å dø i et atomangrep, er en norsk verdi. Det å slippe å se at avlingene dør, er en norsk verdi. Det å slippe å oppleve at vannet ikke lenger kan drikkes eller at barna aldri mer kan leke utendørs, er en norsk verdi. Det at verdens framtid heller ikke trenger å avhenge av to nervesvake menn med fingeren på hver sin knapp, er vel strengt tatt også en norsk verdi.

Det meste annet er detaljer, nemlig. Og det burde ikke komme som noen bombe.

HØR Ytring på NRK P2 – hver søndag kl. 11:00, eller i nettradio når du vil.